Avslutning Canada

I det siste reisebrevet forlot vi dere i Jasper Nasjonalpark. Derfra kjørte vi i retning av Calgary (OL byen med 1,8 mill mennesker og diameter på 7200km). På veien dit bestemte vi oss for å legge inn på et hostel i Noregg for natten. Her møtte vi en MC journalist som ga oss en del tips om veier vi måtte ta på ruten vi kjørte. Etter relativt mye kjøring på asfalt, var 300 km på grusvei en kjærkommen avveksling.

Ved dagens ende møtte vi et par gutter. De hadde fått problemer med mc`ene sine når de hadde vært ute å kjørt i outbacken. De hadde en del anbefalinger til oss i forhold til veier vi burde velge, og steder vi burde besøke. Vi valgte å overnatte på en camp i nærheten, da vi dagen etter skulle inn til storbyen Calgary.

Av alle storbyer vi har vært i, var tross alt Calgary rimelig sivilisert i forhold til trafikk. Grunnen til at vi måtte innom var et behov for ferskvann, ja ferskvann. I Canada er ikke vann fra fjelene drikkende uten filtrering. Det ble også etter hvert slitsomt å ha med litervis med vann på syklene. Et filtreringssett ble derfor kjøpt inn, som vi er svært fornøyd med.

Frode møter lokal befolkningen

Frode i møte med to Canadiske offroad gutter.

Vi la så på vei inn i en ny nasjonalpark. Denne gangen Kanaskis nasjonalpark. Her endte vi når kvelden kom på nytt langt inne i bjørneland helt alene i en campground. Bjørnesprayen lå like ved hodeputen i tilfelle.

Bilde av Goofer

En av de mange sjarmerende Gooferene vi hadde rundt teltet. Glad i eple var han også.

Skilt Buffalo Jump

Head-Smashed-in Buffalo Jump var bissar.

I nasjonal parken hadde vi vårt første møte med villhester, Marmuts, Goofer (ekornaktig gnager som lever i huler under jorden), ørner, hauker og hundrevis av rådyr av forskjellige arter, og ikke minst hundrevis av km med uberørt villmark. Her kjørte vi for det meste på grusveier.

Vi besøkte også et litt bisart sted som heter "Head-smashed-In-Bufalo jump".

Dette var et historisk sted hvor indianerne gjennom årtusener skremte store bisonflokker over klippene, for så benytte både kjøtt og resterende deler til både mat og nytte ting. Når den hvite mann tok over vesten, begynte de å skyte alle bøflene for å stoppe indianernes tilgang til kjøtt, og derved sultet de ut. Noe de som kjent lyktes med.

På veien mot grensen mellom Canada og USA ligger det en ny nasjonalpark som vi hadde blitt anbefalt. Dette var Waterton nasjonalpark, som året før hadde hatt en stor skogbrann. Vi dro inn i nasjonalparken, men som med alle populære steder var det fullt på campingene. Man kan som tidligere nevnt, ikke campe overalt i parkene, men må benytte seg av anlagte campingplasser. Vi ble ikke så imponert over parken, så vi kjørte ut igjen etter en gjennomkjøring og noen bilder ved Waterton Lake.

bilde ved waterton lake

Utsikten over Waterton Lake.

Goodbye and thanks Canada. USA here we come.

Underveis i Canada har vi møtte mange mc entusiaster. Flere har anbefalt oss å kjøre en vei som heter Going-to-the-Sun. Dagen etter startet med passering av grensen, og kursen ble satt for denne ruta som starter ved byen St.Mary i Montana US.

bilde på mc

En av de endeløse slettene vi kjørte over i Idaho, men grus og sand ble det nok av.

Har kjørt mange steder i verden, men denne var nok sammen med Jasper en av de som etter hvert havner høyt på vår liste. For noen fenomenale fjell og isbreer. Det var som å kjøre gjennom et postkort på begge sider av passet. Dessverre har vi klart å rote bort alle bildene fra denne overfarten, men se videoen fra turen.

Vi ble tipset om et reservoar hvor vi kunne finne ledig campingplass og endte ved Hungry Horse. Da vi nå hadde vært på reisefot en stund, ble det til at vi tok et par dager med avslapning og bading her ved denne sjøen.

Yellowstone nasjonalpark

Dette er en park som man har hørt mye om. Den var derfor på vår liste over steder vi måtte se. De såkalte "hot springs" var kule men til sammenligning med alt det andre vi har sett på vår reise, kommer nok ikke denne parken med på vår topp ti liste.

Yellowstone nasjonal park

Hot springs i Yellowstone

TAT (Trans American Trail)

Dette har vært et av hovedmålene for oss i USA. Kom over denne trailen på youtube og begynte å lese oss litt opp på hva denne inneholder. TAT er en løype som starter i Oregon og slutter i Tennessee (8000 km). Denne består mesteparten av grus/leire og noen sandpartier. TAT går gjennom det Amerikanerene kaller "outback" dvs. langt utenfor allfarvei.

Denne tar deg gjennom noe av den fineste naturen og øde områder USA har å by på. Landskapet er i stadig variasjon og man rekker ikke kjede seg. Løypa er lagt opp med ganske lange dagsetapper, men med forslag til både overnatting og spise med jevne mellomrom. Det anbefales likevel å medbringe ekstra mat, vann og bensin med tanke på de øde områdene man er i, da særlig med tanke på uforutsette hendelser.

Bading i TAT

En avkjølende pause i en av Yellowstone mange elver.

Vi har valgt å kjøre i statene Idaho, Utah og Colorado. Så langt har vi kommet til Moab i Utah. Kjøringa har vært overkommelig, men har også medført noen utfordringer og fall for oss begge. Varmen har nok vært den største utfordringen hele tiden, med temperaturer opp i 39 grader. Vi har valgt å kjøre med Nordisk kjøre utstyr av Klim og BMW. Vi valgte dette med tanke på vekslende værforhold gjennom reisen. I disse varme forholdene blir disse kjøreklærne ofte ganske så varme å kjøre i.

Dette har vi etter hvert klart å løse noe med å starte dagen med en solid nedbløting av kjøreklærne. Dette holder noen få timer, men må da vætes på nytt. Anbefaler dessuten alle som skal i varmere strøk om å gå til innkjøp av en kjølevest. Denne legger man i vann og holder på fuktigheten en lengre tid. Vinden sørger for kjølinga. Frode har kjørt med denne, og Annette får sin ved ankomst i LA.

Bilde av Annette på mc

Vår start på TAT ble på disse endeløse slettene i Idaho. Allikevel morsomme å kjøre.

Idaho

Idaho falls skilt

Vi startet vår TAT reise i Idaho, nærmere bestemt Idaho Falls. Dette er en mellomstor by med et stort innslag av mormonere. På vår sightseeing i byen kom vi over en Vin og Øl bar. Her kom vi i prat med eierne av baren og havnet senere på en restaurant de anbefalte. Dette var en rustikk restaurant med navnet Diablos Kitchen, hvor innehaveren (også kokken) tilberedte maten rett foran sine gjester. For et måltid vi fikk. Anbefales på det sterkeste.

Diablos Kitchen

Diablos Kitchen

Diablos Kitchen var et vel verdt besøk. Maten ble tilberedt rett foran kundene og smakte utsøkt.

Morgenen etter satt vi i vei på vår TAT opplevelse. Vi kjørte først 10 mill i feil retning, før Kapteinen Frode ble enig med GPS`en. Vi følger nemlig et spor og ikke en rute plan. Etter å ha kommet på rett vei, kom vi inn i et ås landskap og deretter lange sletter med kornåker så langt øyet kunne se. Skremmende var det å se alle forlatte smårancher. Siden vi befant oss i mormon område og det var en søndag, var det ikke tillatt å jobbe fikk vi høre litt senere. Kvelden endte i Malad City, i en kjeller på et hyggelig motell vi stoppet på.

Forlatt gård

Lille huset på prærien i Idaho.

Annette i en åker

Annette poserer villig i en blomstereng.

Utah/Nevada

Her fikk vi erfare og kjøre på de enorme saltslettene rundt Salt Lake. Der var vi langt fra folk og det var ørkenlignende åpne sletter. Vi fikk også erfare hvordan vær elementene kan gjøre livet surt for oss, da vi skulle prøve å campe en kveld. Vi forsøkte å få opp telt, men etter 10 min pakket vi det sammen grunnet sterk vind og kjørte videre til vi fant ly i en forlatt liten Ranch.

mc på salt slettene

En selfi måtte tas på Salt Lake.

Annette på mc  

Annette får testet underlaget.
 

Prøver å gå opp telt.

Prøvde å få opp telt, men måtte gi tapt for vinden.

Søker ly

Her fant vi ly i vinden på saltslettene.

Turen tok oss neste dag videre på den kjente Pony Express, med en rekke historiske begivenheter fra den tiden vesten ble bosatt. Kjøringen gikk for det meste på grus og leireveier, men innimellom dro løypa oss opp i høyden. Der kjørte vi blant fjell og lav vegetasjon. Noen strekninger var her kun sand og medførte at vi begge gikk overende. Det var kanskje ikke uten grunn at stedet ble kalt Devils Playground. Den kvelden var vi begge slitne og trøtte etter dagens siste etappe med utfordrende kjøring i sand. Vi valgte derfor å overnatte på et lite motell vi kom over.

Her var vi så heldige å møte "ekte" cowboyer som hadde som jobb å drive kveget rundt på beite med hester. Dette særlig til Anette`s store begeistring (bilde i starten av reisebrevet).

Etter de endeløse slettelandskapene var det til stor glede da løypa etterhvert tok oss opp i høyden og nasjonalparken. Her slo vi camp noen dager ved et lite fiskevann vi hadde blitt tipset om. Her trodde vi at vi skulle få være alene, men den gang ei. Det viste seg å være jaktstart for bue jakt samme helg, og var ellers et yndet sted for såkalte "weekendworriers" med motoriserte buggyer. Campen lå 3.100 mho så dagtemperaturene var bare i kjøllige 22 grader. Fiskevannet viste seg å være fullt av regnbueørret, så det medbrakte fiskeutstyret kom vel til nytte. Vi spiste nytrukket fisk til både frokost og middag her.

Frode med veltet mc

Frode gikk også overende i sanda.

Ponny Ekspress

Historien om Pony Ekspress som var en viktig del av utvandringen mot Vesten.  

Annette på motorsykkel

Annette i god driv over en av stiene.

Camp

Camp 3.100 MOH ved idyllisk fiskevann fullt av regnbueørret.

campen på stranda

Disse glade "redneck`s" ga oss middag og dessert. Hyggelige folk møter vi hele tiden.

Frode fisker

Total avslapning og fiske

I neste reisebrev vil vi fortelle om inntrykkene i det storslagne området Moab hvor vi befinner oss. Dette stedet gjorde stort inntrykk på oss, så her er det mye å glede seg til

Dere kan forøvrig også følge med på vår reise på Facebook: @bikersroad2adventures

Les også:

Reisebrev 1

Reisebrev 3