En god del har vi skrevet om Columbia, men vi må likevel skrive et siste brev om våre opplevelser herfra.

Vårt forrige reisebrev avsluttet vi med ankomst Turbo med seilbåten «Stahlratte» som fraktet oss fra Panama til Columbia. Her ble det en del ventetid, da havnemyndighetene ikke ville slippe oss i land. Agenten fra Stahlratte måtte derfor «jobbe» litt ekstra for å få oss alle i land, og det måtte litt «smøring» til, som ikke er uvanlig i de latin-amerikanske landene.

Sykla blir heist av seilbåten og vi kan alle sammen kjøre samlet til immigrasjonskotoret i Colombia
Sykla blir heist av seilbåten og vi kan alle sammen kjøre samlet til immigrasjonskontoret i Colombia.

Etter flere timers venting kunne vi omsider laste syklene fra seilbåten og over til piren. Deretter kjørte vi alle samlet til immigrasjonskontoret for Colombia. Her ble det atter nye timer med venting. Men først skulle syklene parkeres, noe som alltid er en litt «morsom» greie her i latin-amerika. De peker og styrer, og man skulle tro at dette er en meget alvorlig greie. Man kan bli litt svett, men til slutt blir de fornøyde og gir oss tommelen opp. Haha.

Utenfor immigrasjonsmyndighetene i Colombia.
Utenfor immigrasjonsmyndighetene i Colombia. Hvorfor vi må holde på å parkere om sykla flere ganger kan man jo undres.

Vel, omsider ble alle dokumenter klare og vi kunne fortsette videre. Vi var elleve som reiste over, og nå dro vi alle hvert til vårt. Noen i par, andre alene. Flere fra denne flotte gjengen møttes igjen lenger «ned i veien». 

Vi har som nevnt brukt lengre tid i Columbia, så mens mange av de andre nå har endt sin reise i Argentina, har vi fortsatt en stund igjen før vi ankommer vårt mål. Det har vært godt å slippe og ikke måtte kjøre like lange etapper som vi har gjort gjennom nord-og mellom amerika. Siden Colombia har hatt så mye å by på, har tiden vært vel anvendt synes vi.

Så langt har vi kjørt ca 26.000 km gjennom 10 land, falt over ende en rekke antall ganger og nå også kræsjet en gang. Vi har gjennomført 3 dekkskift, og 3 servicer på syklene. Disse er utført henholdsvis hos Speed Motorcenter, Sandefjord, San Diego, USA, og i Medellin, Columbia. Alle butikkene har gjennomført en meget god service.


Som alltid var vi veldig spente når vi entret et nytt land. Veien som tok oss videre fra Turbo, viste oss et ganske så bonde-romantisk landskap gjennom et flatt terreng, hvor kuer og hester beitet langs veikanten og landskapet var grønt og frodig. Det vi fort la merke til, var imidlertid alle flyktning-teltene som lå tett i tett langs veiene. Dette er familier og andre på flukt fra Venezuela. Det er leit å se mennesker som må rømme fra sitt land og må bo under slike forhold. For oss som er fra den vestlige verden får dette oss til å reflektere litt over hvilke forskjeller det faktisk er i verden.

Veiene vi kjørte var av overraskende god kvalitet så lenge det varte. Et lengre stykke av veien bestod av grusvei gjennom områder med gressåkrer og beitende dyr på begge sider. Dagen endte langs kysten, hvor vi tok en avstikker fra hovedveien på leting etter overnatting. Vi fulgte en sandvei langs med havet hvor det lå små hoteller på rekke og rad. Til slutt endte vi opp ved et koselig hotell rett ved havet. Dette stedet het Playas Segunda Ensenada. Her nøt vi noen dager med sol og bading. Vannet var helt fantastisk og strendene pene. Vi så ingen andre turister der, men det var tydeligvis et yndet sted for colombianere som ønsket seg en liten helgeferie fra travle Cartagena. 

Et bilde fra vår ferd mot Cartagena, hvor veien tok oss gjennom et grønt og frodig landskap.
Et bilde fra vår ferd mot Cartagena, hvor veien tok oss gjennom et grønt og frodig landskap.

Mens vi vil nyte fred og ro, er dette ikke tilfelle for colombianerne . De har med seg store høyttalere i bilene sine, og åpner gjerne dørene for så skru lyden høøøøyt opp. Vi krympet oss og måtte bare bite i det sure eplet og flytte oss endre unna.  Områdene på oversiden av stranden var preget av enkle hus av mur og med blikktak, hvor det bodde folk med mørkere utseende, som nok ikke hadde altfor mye å rutte med. Vi ble bedt om å ikke gå med synlige verdisaker når vi skulle ut. 

Dette er noe vi regelmessig har blitt fortalt gjennom vår reise i mellom- og nå i sør-amerika. Vi har forholdt oss til dette så langt det lar seg gjøre, men vi har aldri følt oss truet eller vært engstelige, når vi har vandret rundt med våre kameraer og tatt bilder. Vår oppfatning er at man selvfølgelig ikke skal være naiv, men overalt har vi bare møtt vennlighet og imøtekommende mennesker. Unngår man å gå i trange mørke smug i store byer etc på nattestid, så er man nok rimelig trygg.

Etter noen avslappende dager her, dro vi så videre i retning av Cartagena, som er en havneby i kolonialsk stil ved den karibiske kysten. Dette var en nøkkelhavn for bl.a. eksport av sølv til Spania og import av afrikanske slaver rundt 1500 tallet.  Det ble bygd opp en stor mur rundt bykjernen som skulle tjene som forsvar i kampen mot pirater. Cartagena er den 5 største byen i Colombia (Wikepedia).

Cartagena fra luften. Bildet er tatt med drone.
Cartagena fra luften. Bildet er tatt med drone.

I dag er byen en livlig og fargerik by, som er godt besøkt av turister fra hele verden. I sentrum av byen er det mange gateartister som opptrer på kveldstid, og det er et yrende folkeliv. For de matglade er det et godt utvalg restauranter som kan gi deg en gourmet opplevelse. Vi ankom litt før jul, og da var byen pyntet med lyskreasjoner i stor stil. Det var et flott skue.

Et fly av led lys var litt av juledekorasjonen
Et fly av led lys var litt av juledekorasjonen

Vi har skrevet litt om vår tid i Cartagena før, men kan kort fortelle at vi tilbragte 3 uker i Cartagena og Tayrona nasjonalpark, som befinner seg i området Santa Marta.  Julen ble tilbragt i Cartagena sammen med datteren til Annette (Regine), før vi 2. juledag reiste videre langs kysten til et lite sted som heter Palomino. Veien dit bød på fin natur, kystlinje og bananplantasjer så langt øyet kunne se. Naturen ellers var frodig og tropisk.

I og med at det var desember, og ferietid for Colombianerne, som kan sammenlignes med vår «fellesferie». Medførte det begrensede overnattingsmuligheter for oss andre, da det meste var forhåndsbestilt. I alle fall på de mest populære stedene. I Palomino strevde vi lenge med å finne overnatting. Her lå det hoteller og hosteller på rekke og rad langs kysten, men alt var fullt. Så etter kun en overnatting der, måtte vi på leting videre. Litt utenfor byen, tok vi av på en humpete vei som førte til et stort inngjerdet område. Først virket det ganske øde, men så kom det en dame bort og bekreftet at de hadde overnatting. Vi kunne der velge mellom en hytte med seng og bad, eller et ferdig oppslått telt på området. Det ble telt på Regine, og hytte på Annette og Frode.
 

Rundt på området gikk det frittgående høner, kalkuner, en gal hund og noen hester og kuer som beitet ute på gressåkeren. Regine var snar til å ta en ridetur på hest, med følge av en guide. Hun kunne ikke spansk, og han kunne ikke engelsk. Men de klarte likevel å kommunisere på et vis.

Damen som drev stedet lagde senere et godt måltid til oss, da vi ikke hadde spist på lenge. Etter middagen satt vi alle og slappet av. Ved solnedgang fulgte vi med på hønene som flakset opp i et tre for å vagle for natten. Det var et ganske artig syn, syntes nå vi. Et tre fullt av høner.

Regine og Frode leter etter et ledig sted å overnatte.
Regine og Frode leter etter et ledig sted å overnatte.

Ufarlige men ekle. Annette våknet med noen slike i sengen.
Ufarlige men ekle. Annette våknet med noen slike i sengen.

Til Annettes store forskrekkelse oppdaget vi at det kravlet masse tusenbein lignende marker rundt omkring ute når vi skulle legge oss, og til Annettes store skrekk også inne på rommet. De krøp tydeligvis inn under sprekken på døren, og kravlet videre rundt på gulvet og oppover veggene. Æææsj. Men vi hadde ikke annet valg, enn å legge oss for natten og håpe at ingen kom krypende opp i sengen. Vel, gjett hva som krøp oppover armen til Annette på morgenen. I say no more. Den dagen reiste vi videre.

Neste stopp ble Taganga, en liten fiskelandsby utenfor Santa marta. Den er kjent for sine mange strender og er et yndet turistmål. Byen ligger like ved Tayrona nasjonalpark, som blir hyppig besøkt av både lokale turister og andre pga sine kritthvite strender og det azurblå karibiske havet. Taganga har lenge vært et yndet backpacker mål, og kan friste med et dusin dykkerskoler. Her kan man også oppleve hvordan de lokale fiskerne drar inn sine garn for hånd. De har heller ikke noe i mot om du trår til å hjelper de å trekke de tunge garnene med fangst inn. Vi fant et koselig hostel som lå litt oppe i åsen, hvor de også hadde ypperlig mat. Der var vi så heldige å få en leilighet med flott utsikt over hele bukten. I den lille byen var det et livlig folkeliv, og en del backpackere med lange rastafletter (som visstnok aldri dro hjem igjen). Noen solgte selvlagde smykker, mens andre rotet rundt i søpla etter mat og drikke, samt flasker de kunne pante for å livnære seg.

Solnedgang over Taganga. Alle turistbåtene på vei tilbake med mennesker som har vært på noen av de andre strendene i nærheten.
Solnedgang over Taganga. Alle turistbåtene på vei tilbake med mennesker som har vært på noen av de andre strendene i nærheten.

Iguanen som forvillet seg opp på balkongene. Her henger han etter halen i spilene på balkongen.
Iguanen som forvillet seg opp på balkongene. Her henger han etter halen i spilene på balkongen.

Området omkring besto av tørre gresskledde åser og mye stein. Dette var også var bosted for de flotte iguanene. En av disse forvillet seg inn på området en morgen, hvor den gikk å spiste nedfallsfrukt fra trærne. Med et ble den litt skremt og løp avgårde, men i feil retning. Den havnet i 2. etasje på en balkong. I sitt forsøk på å komme unna, ble den hengene mellom spilene på verandaen med nesten hele kroppen utenfor. De ansatte hentet en madrass og la under, så den kunne lande på noe mykt dersom den hoppet ned. Og jammen hoppet den, men den skjente feil vei og landet på steinene på bakken, til vår store forskrekkelse. Vi trodde alle sammen at den hadde skadet seg, men kort tid etter la den på sprang videre, tilsynelatende uskadd. Det hører med til historien at en nabo fikk med seg oppstyret, han lurte veldig på hvor den hadde tatt veien. I Columbia regnes Iguaner for en delikatesse, og han hadde vel håpet på iguanen til middag. Men heldigvis var den over alle hauger.

Vi tilbrakte også Nyttårshelgen i Taganga. Der hadde vi sett frem til oppskyting av nyttårsraketter på stranden i stor stil. Dette ble en heller sørgelig affære. Det var noen poff hist og pist, og det var det. Men folk hadde det fint likevel, og stranden var stappfull. Det hadde den vært hele tiden, de dagene vi tilbragt der. På det verste var stranden som en maurtue. Det var bare et myldret av folk. Men Colombianerne kan kunsten og kose seg. Det skal være sikkert. De har med kjølebager med mat og drikke, parasoller og…ja, selvfølgelig musikk. Voksne og barn, alle så ut til å nyte sine sikkert etterlengtede feriedager.

Etter noen fine, men litt folksomme dager her, hadde vi lyst til å oppleve litt mer av fjellene i området. Tayrona nasjonalpark avsto vi fra å besøke, pga det store innrykket av ferierende colombianere. Så da gikk ferden videre til Minca, et utmerket alternativ i høyden for alle som ønsker å unnslippe overfylte strender noen dager, og/eller ønsker seg litt mer fred og ro i litt kjøligere omgivelser. Frem til nylig, til tross for sin naturlige skjønnhet, var ikke Minca tilgjengelig for turister. Dette pga. tilstedeværelsen av de paramilitære styrkene i området. Med den endrede sikkerhetsituasjonen i Columbia, har ført til at fler og fler hostel og hoteller dukker opp i åsene. Men fortsatt er Minca et friskt pust.  

Hotellet vi bodde på i Minca. For et deilig sted å bare slappe av og nyte naturen rundt seg.
Hotellet vi bodde på i Minca. For et deilig sted å bare slappe av og nyte naturen rundt seg.

Minca kan by på hiking og har et fantastisk fugleliv med mange eksotiske arter. Veien oppover fjellet fra den lille byen Minca var på en ganske dårlig og utvasket leire vei. Regine som satt på hos Frode, gav fra seg noen ganske så høye skrik inne i hjelmen, når det vinglet litt for mye hit og dit. Men oppover bar det. til slutt kom vi frem til det hyggelige hotellet. Der fantes det et   basseng med forfriskende vann fra elven, og en nydelig utsikt utover dalen og de jungel kledde fjellene som omkranset oss. Der kunne vi sitte på verandaen og følge med på det rike fuglelivet i tretoppene rundt oss. Vi var så heldige å få se en meget eksotisk fugl som heter Tucan, og mange andre fargerike fugler i sine naturlige omgivelser. Det var bare å sitte å nyte.

Annette og datteren leker seg i det friske fjellvannet. Her var det både små fossefall og kulper.
Annette og datteren leker seg i det friske fjellvannet. Her var det både små fossefall og kulper.

Litt nedenfor hotellet kunne vi også bade i en elv med små fossefall og kulper. Dette var en eksotisk opplevelse for oss, da elven omgitt av jungel ga fra seg en masse lyder. Frode tok seg en egen sightseeing tur på motorsykkelen videre oppover, for å prøve å komme til et utsiktspunkt på toppen av fjellet neste dag. Det viste seg å skulle bli litt for utfordrende, da veien dit etterhvert ble mer enn uframkommelig. Til og med for Frode.

Mens Frode var på egen tur, passet vi andre på å kose oss litt på egenhånd. Et lite stykke ned i veien lå en liten cafe, som serverte den beste cafe frappe vi noensinne har smakt. Der serverte de også nydelige småretter, og man kunne få kjøpt hjemmelagde kaker, godteri, kaffe og syltetøy. Eieren som var fra Tyskland, hadde sammen med sin kone kjøpt et lite stykke land her i Minca. Der hadde de forskjellige typer høner, og levde nå av å dyrke egne produkter som de serverte og solgte på sin lille cafe. Man må jo bare bli imponert over folk som velger å bryte med livet hjemme, og starter på nytt i et fremmed land. For oss som som turister ser det utrolig idyllisk ut, og det bare oser av fred og fravær av en stressende hverdag, som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

De ansatte ved hotellet vi bodde i Cartagena. Vi ble godt kjent med denne flotte gjengen etter 2 uker.
De ansatte ved hotellet vi bodde i Cartagena. Vi ble godt kjent med denne flotte gjengen etter 2 uker.

Det nærmet seg tiden for at Regine skulle tilbake til Norge. Vi måtte derfor kjøre tilbake til Cartagena, der hun skulle ta flyet hjem. Hun hadde da tilbragt 3 uker sammen med oss, og hadde på den korte tiden blitt bitt av denne reisemåten. Regine har aldri før sittet på en motorsykkel. Nå hadde hun tilbrakt mange mil som passasjer hos Frode. De som kjenner denne gutten, vet jo at han ikke er den treigeste i trafikken, så det ble en del (gledes) hyyyyyl fra Regine bakpå. Men all ære til den jenta. Veldig sporty gjort, og det endte med at hun elsket det.

Etter Regine`s avreise bar veien videre mot storbyen Medellin. Her hadde vi planlagt service på begge syklene med tilhørende skifte av dekk. Veien dit ble i begynnelsen preget av litt kjedelig kjøring. Ikke så mye spennende å se på, før vi begynte å nærme oss Medellin. Da startet fjellene og det bar opp i høyden. Det ble det skikkelige svingete veier som snirklet seg oppover og nedover fjellene. Været ble imidlertid noe dårligere, med regn i luften og tåke over de høyeste partiene. Mye tung trafikk var det også på denne veien. Må nok innrømme det ble en masse forbikjøringer av store lastebilene som kjempet på laveste gir oppover de bratte bakkene.

I en meget bratt nedfor bakke på vei mot Medellin, så vi plutselig en ung gutt på en liten tråsykkel som holdt fast i bussen foran seg med en hånd. Vi ble riktignok ganske så sjokkerte og syntes vel dette var ekstremsport på høyt nivå. Vi turde ikke tenke på konsekvensen dersom bussen måtte ta en unnamanøver eller stoppe brått. Trafikken her kan jo være noe uforutsigbar. Vel, dette var tydeligvis en kjappere måte å komme seg opp og ned disse lange bakkene. Vi fikk senere vite at dette er meget normalt blant ungdommene her. Noe vi fikk se mer av senere.

Annette litt frossen på tur over fjellet mot Medellin. Her stoppet vi for en varm kaffe og noen kaker.
Annette litt frossen på tur over fjellet mot Medellin. Her stoppet vi for en varm kaffe og noen kaker.

Trafikken inn mot Medellin var tett og hissig. Annette hadde mer enn nok med å holde følge med Frode gjennom den tette trafikken til vi ankom hotellet vi skulle bo på. Hotellet hadde en bra beliggenhet, litt utenfor sentrum, men likevel med kort gangavstand til det meste. Personalet på hotell var meget hyggelige og spesielt en av de ansatte viste oss stor omsorg. «Con gusto» ble etter hvert et ord vi ble godt kjent med, da det ble sagt omtrent i annenhver setning og betyr «med glede».

Det som oftest styrer valg av overnatting er parkering av sykla våre. Dersom de ikke har sikker mc parkering, finner vi et annet hotell.
Det som oftest styrer valg av overnatting er parkering av sykla våre. Dersom de ikke har sikker mc parkering, finner vi et annet hotell.

I Medellin fant vi et greit sted for våre behov. Vi skulle være i byen noen dg. for å ordne en del ting.
I Medellin fant vi et greit sted for våre behov. Vi skulle være i byen noen dg. for å ordne en del ting.

Medillin er den nest største byen i Columbia, og er en av verdens 100 største byer. Høyde over havet er 1496 m, og den har en befolkning på ca 3,7 millioner innbyggere. Den var også hjembyen til den svært så beryktede narkobaron Pablo Escobar. (Wikipedia). Byen har vært et av verdens mest voldelige steder, da den var et knutepunkt for narkohandelen på 1970 tallet. Pablo Escobar sto for 80% av all kokainen som ble smuglet inn i USA på 80 og 90 tallet. Selv om det fortsatt eksisterer narkokartell og korrupsjon, fremstår denne byen som født på ny. Folk kan nå bevege seg fritt rundt i byen. Mange husvegger og offentlige steder er preget av forseggjort graffiti som er ganske så imponerende. Det gjennomføres t.o.m. egne guidede turer for å se på kunsten. Vi hadde noen fine dager i denne byen. Tillot oss her en kveld ute med god mat og drikke, men utover det ble det ikke noe sightseeing på oss her da vi hadde mye å ordne.

Møte med BMW butikken «ruta 40», ble en svært så hyggelig affære. Da vi ankom butikken og de ansatte skjønte vi ikke snakket spansk, hentet de inn han som er markedsansvarlig, og som snakket flytende Engelsk. Denne karen viste seg å være utrolig imøtekommende, og var behjelpelig på alle måter. Før vi dro videre med syklene, hadde han og Frode i samarbeid laget en en rute med forslag til steder og anbefalinger for oss. Med utført service, nye dekk, og skinnende rene sykler dro vi så videre mot et av stedene han anbefalte, nemlig Penol.

Møte med BMW butikken «ruta 40», ble en svært så hyggelig affære.

Området vi da kom til overrasket oss litt, da den minnet oss litt om den norske naturen, eller kanskje mer om de tusen sjøers land, Finland. Der var det mange sjøer, som strakte seg så langt øyet kunne se, med mange små øyer. Det lå også mange koselige hus nede langs vannet, og de grønne åsene/øyene gjorde dette landskapet veldig idyllisk. Riktignok lå det noen ganske så «fancy» hoteller rundt omkring på stedet, og minnet oss om mer turisme i høysesong.

Stedet her hadde et meget spesielt fjell som ble kalt for El Peñol. Dette skilte seg ut i landskapet med sin karakteristiske «eggeform». På toppen av fjellet var det en fantastisk utsikt 360 grader rundt. 

Her valfartet det mange colombianere og andre turister fra nær og fjern. Opp til toppen var det 740 trappetrinn, så melkesyren kjentes godt i låra på slutten, og pusten gikk tungt. Men det var absolutt verdt. Vel oppe var det en restaurant hvor man kunne kjøpe seg noe forfriskende å drikke og spise. Selvfølgelig var det også muligheter for å kjøpe med seg en suvenir eller to.

På leting etter overnatting kjørte vi inn i byen som het Guatapa. Dette var en liten by, og utrolig sjarmerende med koselige små fargerike hus med smijernsgitter foran vinduene. Der fant vi et lite hostel, hvor eiern var svært hyggelig. Ikke noe eget bad på rommet, men vi fikk parkere begge syklene inne i resepsjonen for natten, så da var vi fornøyde. 

El Peñol. Rimelig spesielt. En turistfelle, men vi likte den og byen rett ved.
El Peñol. Rimelig spesielt. En turistfelle, men vi likte den og byen rett ved.

Bybilde fra Guatape, en meget sjarmerende liten by.
Bybilde fra Guatape, en meget sjarmerende liten by.

Guatape er bl.a. kjent for sine hus som er malt i forskjellige farger.
Guatape er bl.a. kjent for sine hus som er malt i forskjellige farger.

Under oppholdet her tok vi en dagstur til et liten by i nærheten som het San Rafael. Veien dit tok oss gjennom noen flotte daler med herlige svingete veier. Vi startet turen med litt lite bensin, men tenkte det kommer flere bensinstasjoner etterhvert så vi kunne tanke opp. Det gjorde det ikke. 

Frode klarte å gå tom for bensin, så da kjørte Frode videre på Annettes sykkel, som hadde mest bensin igjen. Det skulle finnes en bensinstasjon noen km lengre fremme ( ifølge de lokale vi hadde snakket med). Heldigvis gikk det bra, og Frode kom tilbake litt senere med bensin på en flaske og vi kunne fylle på tanken hans og fortsette.

Ruten Frode hadde laget videre gikk mot området Piedras Blancas. Det tok oss inn i et område som vi ble helt betatt av. Det var gammeldags bonderomantikk på sin hals. Grusveien førte oss inn i et kulturlandskap og et tropisk område. Der møtte vi på kuer, ridende cowboyer som førte kveg fra hest på ruglete stein/grus-veier. Vi passerte også flere små koselige hus i landlige omgivelser.

Dessverre ble veien mer og mer uframkommelig da det ble større og større steiner i stien. 

Frode skjønte også etterhvert at vi hadde kjørt feil, og da var det bare å snu. Men når man kjører i et slikt landskap som dette, tok vi ikke det så tungt.

Da vi kom oss på rett vei, fortsatte vi å kjøre i et flott landskap. Veiene var først svingete asfaltveier oppover daler som tok pusten fra oss. Etterhvert tok vi av på en grusvei som førte oss videre opp og ned de flotte dalene, og hvor vegetasjonen hele tiden forandret seg. Vi kjørte gjennom subtropiske områder med fantastiske trær, palmer og kaktuser. Lenger opp i høyden var det nåletrær i mange forskjellige varianter. På de grønne frodige åsene beitet selvfølgelig kuer  som vi ( og kanskje spesielt Annette) syntes var et flott syn. De passet så godt inn i dette landskapet, og man ble fylt av en slags ro og fred når man passerer gjennom dette flotte landskapet. Vi var begge enig om at dette var et sted vi kanskje kunne tenke oss å kjøpt et lite sted en gang. Helst på toppen av en ås, med en flott utsikt over en dal. Det er jo lov å dagdrømme. 

Vi endte denne kvelden opp på et hotell ved hovedveien som het ruta 60. Det holdt en bra standard, og begge syklene ble igjen plassert inne bak inngangspartiet. 

Deretter måtte vi selvfølgelig innom Pablo Escobar sin Hacienda Napoles. Dette er den luksuriøse eiendommen bygd og eid av narkobaronen tidligere. Gården dekker 20 km land. Det er nå anerkjent som som et symbol på Medellin-kartellet og spesielt eieren Pablo Escobar. Etter hans død ble et areal på nesten 3000 hektar forvandlet til en temapark med ulike dyrearter, samling av biler og fly.  Etter noen bilder utenfor den kjente portalen med fly på, reiste vi videre mot vår neste destinasjon. 

Noen kjenner kanskje igjen den meget berømte inngangen til Hacienda Napoles som en gang huset den beryktede narko kongen Pablo Escobar.
Hacienda Napoles

Villa de Leiva:

Alle byer har en såkalt torg som er sentrum av byen. Også her i Villa De Leiva.
Alle byer har en såkalt torg som er sentrum av byen. Også her i Villa De Leiva.

Denne byen befinner seg i omgivelser som minnet oss litt om Norge, med de høye fjellene i bakgrunnen av byen. Husene er utført i kolonialsk stil, og mange av innbyggerne gikk i sine tradisjonelle klær og hatter for området. Midt i byen er det en stor brobelagt plass omkranset med flotte bygninger rundt det hele. Disse brolagte steinene er flotte å se på, men de er rett og slett et h…. å kjøre på. Det var også et godt utvalg av hyggelige spisesteder hvor man kunne få seg et godt måltid, eller noe å drikke. Vi nøt et par dager i denne hyggelige byen. 

Etter dette satte vi kursen mot San Gil.  Den byen syntes vi ikke var noe særlig, så det ble til at vi kun kjørte igjennom. Dette var visstnok en by besøkt av mange backpackere, da byen kunne by på en del actionsport. Men for oss var den ikke særlig tiltalende, så vi valgte å kjøre videre. 

Neste sted vi skulle besøke var en by som lå høyt oppe i dalene, nemlig Barichara. Veien dit var på flotte grusveier. Også her gjennom flotte grønne daler, og herlige svingete veier. Av å til dukket det opp betong belagte strekninger opp de værste bakkene. Dette for å holde grus/leire på plass i de våteste periodene. Vi forelsket oss fort i denne byen som var av kolonialsk stil og med steinbelagte gater. Vi har tidligere lagt ut en del bilder fra byen, som rett og slett var en stor fornøyelse å vandre i. Her som i mange andre byer, var det en park midt i byen. 

Øverst med utsikt over hele dalen lå en flott kirke, og bak denne var det en botanisk hage med mange forskjellige trær og blomster, samt skulpturer. Utvalget av intime restauranter med sitt eget særpreg, var det mange av i denne byen. 

Annette på vei mot Barichara.
Annette på vei mot Barichara. Vi rotet litt med veiene som gikk til byen og havnet på noen artige grusveier. Her er grusveien belagt med betong og stein for å holde underlaget på plass i den våte sesongen.

Vi kjørte også en dagstur herifra uten bagasje på syklene, og det på noen veldig utfordrende grusveier til en annen by, kalt Guane. Dette var igjen en morsom vei gjennom dalen, med cowboyer til hest og beitende kuer i et flott landskap. Selve byen Guane, var en sjarmerende liten by. Der møtte vi et par fra Frankrike, som også var på besøkt i byen. De hadde reist på noen ukers ferie til Columbia, og var der for å gå i disse fjell områdene. Etter en prat med disse, tok vi oss litt leskende for å slukke tørsten. Deretter bar det tilbake til vårt kjære Barichara. 

Vi ble i Barichara noen dager til, da vi bare elsket omgivelsene og roen denne flotte byen ga oss. Barichara vil nok komme høyt opp på vår liste over favorittbyer når alt skal oppsummeres til slutt.  Selv om vi virkelig fikk sansen for byen, må reisen fortsette. Neste mål for oss var en by som het Yopal. På vei mot denne byen kjørte vi atter gjennom frodige daler og høye fjell. Mye av vår reise i Colombia har foregått fra 2.000-4.000 MOH. 

På vår reise videre sørover hadde vi på forhånd bestemt oss for å unngå hovedstaden Bogata. Da vi beveget oss nedover dalføret fra Yopal og veiene ble til kjedelige sletter og med stigende temperaturer, besluttet vi å dra opp i høyden igjen. Dette var kanskje ikke det klokeste valget. Det skulle viste seg at veien vi hadde valgt var under full rehabilitering, og vi ble nødt til å vente opptil 15-20 min ved hver stopp. I tillegg til at det gikk sakte, viste det seg at denne veien tvang oss inn mot Bogata som vi helst ville unngå. Etter timer på sykkelen begynte vi å merke at vi nærmet oss byen. Smogen lå som et lokk over dalen da vi begynte nedstigningen mot Bogata fra høyden. Etter en rask diskusjon, bestemte vi oss like godt for å kjøre rett gjennom byen og heller finne noe litt utenfor. Lettere sagt enn gjort. Da vi kom ned til byen sto trafikken i stampe. Den snirklet seg sakte sakte frem, og vi kunne ikke gjøre annet enn å vente tålmodig i køene da vi er litt breie over baken og det ikke var plass mellom bilene til oss. Ved et tilfelle kom en motorsyklist opp på siden av oss og gjorde tegn for å få oss til å stoppe. Vi kjørte inn til siden for å høre hva han ville. Denne hyggelige karen fra Bogata ville gjerne spandere en kopp kaffe og høre litt om reisen våres. Vi fulgte derfor etter han til en bensinstasjon. Der hadde vi en hyggelig prat med våre manglende Spansk kunnskaper. Til tross for språkbarrierene, synes vi det er veldig hyggelig når slike situasjoner oppstår. Etter en kaffe med denne mc karen reiste vi videre.

Veiarbeid, veiarbeid og atter veiarbeid foregikk på denne strekningen. For hver stopp måtte vi vente en 15-20 min.
Veiarbeid, veiarbeid og atter veiarbeid foregikk på denne strekningen. For hver stopp måtte vi vente en 15-20 min.

Denne hyggelige Colombianeren ville så gjerne ha en prat med oss, og spanderte like godt litt kaffe på oss. Sånn setter vi stor pris på.
Denne hyggelige Colombianeren ville så gjerne ha en prat med oss, og spanderte like godt litt kaffe på oss. Sånn setter vi stor pris på.

Hostel Finca Las Mercedes (Byen Cumaca) Veien fra Bogata var preget av mye venting, nesten for hver kilometer, på denne svingete veien. Dette skyldtes  omfattende veiarbeid, noe som igjen satte vår tålmodighet på stor prøve. Veien var i tillegg av svært varierende standard, med relativt mye huller og dumper. Så det ble en lang og krevende dag på sykkelen. Siden vi ikke hadde beregnet å bli så heftet av veiarbeidet, ble det sent før vi kom gjennom dalføret. Det ble på tide å finne overnatting. GPS er av og til litt morsom, og leder oss på veier som kan være ganske så interessante. Det bar avgårde på en mildt sagt heftig kjerrevei. Det ble ikke noe lettere da også mørket falt på, og sikten ble dårligere. Frode hadde funnet et Hostel som vi tok sikte på. Veien opp dit var bratt og på en humpete grusvei, med skog på begge sider, Vi begynte  å tvile på om det var noe hostel der. Men plutselig dukket det opp hus, og etter litt nøling kom det en mann og bekreftet at det var et hostel. Damen som eide stedet kom, og vi fikk endelig innkvartert både oss og syklene etter en svært så lang dag.

Dagen etter når vi våknet, kunne vi hvor flott området var, hostellet lå et stykke opp i åsen, med høye junglekledde fjell rundt hele. Plassen hadde en stor hage med mange forskjellige trær og planter. Det var også et stort basseng der, som også ble benyttet av de lokale.

Til disse vakre omgivelsene våknet vi opp.
Til disse vakre omgivelsene våknet vi opp.

Den lille tilhørende byen et lite stykke nedenfor var veldig sjarmerende. Bygningsmessig var det ikke så mye å skryte av, men folkene og stemningen der var noe eget. Vi hadde noen timer der hvor vi bare satt å koste oss, og så på folk og det daglige livet. En av de lokale var en artig skrue. Det var en liten kar, og han skravlet med oss uten at vi skjønte så mye av det han sa. Men det betydde ikke så mye så det ut til. Tror han syntes det var litt stas å få stå å prate med oss. Var nok ikke altfor mange turister som kom til denne byen.

Skorpionen som lå i sokken til Annette. Vi fanget den, men slapp den løs etter å ha fått bekreftet at denne ikke var dødelig
Skorpionen som lå i sokken til Annette. Vi fanget den, men slapp den løs etter å ha fått bekreftet at denne ikke var dødelig

Etter noen få dager her bestemte vi oss for å komme oss videre. Om morgenen mens vi kledde på oss, skulle Annette tre på sokkene sine. Hun skrek plutselig ut i ren redsel. «Det var noe som stakk meg sa hun» og riktignok lå det en skorpion på gulvet, som hadde søkt tilflukt i sokken hennes om natten. Vi ble meget engstelige da vi ikke visste om denne skorpionen var dødelig eller ikke. Frode fikk fanget skorpionen i en kopp, og gikk avgårde for å finne noen som visste om denne skapningen var farlig.

Etter litt kom han tilbake med eieren som kunne berolige Annette med at denne typen ikke var dødelig, men at giften fra den kunne gi kraftige smerter og hevelser. Dette avhenger gjerne av alderen på skorpionen, da unge skorpioner bruker mer gift enn nødvendig i slike situasjoner. Siden man aldri vet om man får allergiske reaksjoner på giften, valgte vi derfor å avvente og utsette avreisen. Stikket førte til noe smerter i tommelen og nummenhet i armen en liten periode, men gikk for det meste over i løpet av dagen. 

I løpet av den samme dagen kom det en annen motorsyklist innom hostellet. Da man har felles interesser, kommer man raskt i samtale med andre reisende. Det viste seg at denne 63 år gamle mannen fra Slovenia drev et firma som arrangerte guidede mc-turer, og at han nå var på jakt etter nye ruter å kunne tilby sine kunder. Dette hadde han gjort i nærmere 40 år. Vi ble sittende å utveksle reisehistorier, informasjon, reiseruter og kart. Det ble en sen kveld på terrassen i lystig lag med vår nye venn.

Da morgenen etter kom og Annette ikke kjente mer av skorpionstikket, valgte vi å pakke og dra avgårde. Planen var å kjøre en av de tøffe offroad løypene som skulle være i nærheten. Slik ble det dessverre ikke. Som vanlig fulgte vi GPSèn på nytt eventyr, den tok oss ned en bratt og dårlig kjerrevei. Da vi hadde kommet et godt stykke ned, viste det seg at dette var en blindvei som stoppet ved noen hus og ikke gikk gjennom, som vist på kartet. Vi hadde ikke annet valg enn å snu og ta fatt på de samme bakkene igjen. Frode kjørte først og Annette etter. Plutselig hører Frode en masse hyl gjennom kommunikasjonen, han får raskt satt fra seg sykkelen og kom løpende. Der lå Annette med sykkelen over seg. Hun hadde kjørt litt for fort i en grus sving og kjørt ut i grøfta.

Noen av de morsomme veiskiltene vi passerer i Colombia. Litt utenom det vi er vant til hjemmefra.
Noen av de morsomme veiskiltene vi passerer i Colombia. Litt utenom det vi er vant til hjemmefra.

Venstre fot hadde havnet i klem mellom sidevesken og bakken. Da Frode så fikk løftet sykkelen av foten, kravlet Annette seg opp på den ene foten og hinket rundt i store smerter. Frode foreslo så å kjøre tilbake til hostellet, men som den bestemte damen hun er ville hun prøve å fortsette. Det ble ingen tøff offroad løype den dagen, og vi kjørte i stedet mot Tatacoa ørkenen. Vi var uansett begge glade for at dette hadde gått så bra som det gikk, og for valget om å kjøre med Kriega softbags i stedet for harde aluminiumskasser og den gode beskyttelsen som adventure støvlene gir. Vi ankom senere en liten by på utsiden av Tatacoa på ettermiddagen. Foten hadde blitt «litt» bedre, men den trengte hvile. Så mens Annette fikk strekke ut løp Frode ut for å ta med litt mat tilbake til hostellet. 

Dagen etter ville Annette prøve å kjøre videre til tross for smerter i fote. Det gikk greit å kjøre, men hun trengte hjelp for å komme av og på sykkelen. Etter noen små testrunder la vi så i vei mot Desierto de La Tatacoa. Vi hadde fått høre at dette var noe vi «måtte» få med seg. Det var et ørkenområde, hvor det hadde blitt dannet formasjoner som skulle være imponerende. Det sto vel ikke helt til forventingene våres. Kjøringen innover til stedet var bra nok, da den bøy på grusvei, men for oss ble dette heller et «mini Mohab» (Utah, USA). Frode tok noen bilder, og vi kjørte videre. Varmt var det iallfall med temperatur opp mot 40 grader.

Annette på sykkelen dagen etter hun vred foten Litt problemer å komme av, men poserer her i Tatacoa ørkenen.
Annette på sykkelen dagen etter hun vred foten Litt problemer å komme av, men poserer her i Tatacoa ørkenen.

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å overnatte i en by på utsiden av Tatacoa (Neiva), men når vi ankom denne byen fristet det lite. Vi valgte derfor å legge i vei mot neste mål som skulle være noen utgravninger gjort utenfor byen San Augustin. Det ble en sen ankomst, men vi fant et fint hostell (Hostal Casa Del Japones) som lå litt oppe i åssiden av byen. Hostellet hadde en flott utsikt. Det var hengekøyer utenfor døra til å slappe av i, og det hadde også et kjøkken vi kunne bruke. Dette også, ble et sted vi likte godt. Byen var sjarmerende, og over en av gatene hang det en masse paraplyer som pynt. Det var en by med sin egen stil. 

Frode sammen med den hyggelige verten i San Augustin.
Frode sammen med den hyggelige verten i San Augustin.

Siden Annette fortsatt hadde en vond ankel, holdt vi oss i ro her noen dager. Byen hadde noen veldig hyggelige intime barer som serverte enkel mat. Vi så en del andre turister her, spesielt backpackere. Eieren av hostellet som var en hyggelig kar, spurte en dag om våre videre planer. Vi fortalte at vi hadde tenkt å dra innom byen Popanyan. Han anbefalte oss da heller å dra innom det lille stedet Silvia, siden vi ikke er så begeistret for store byer. 

Så etter San Augustin, gikk ferden videre mot Silvia, men vi rakk ikke Silva på en dag. Det ble derfor en overnatting i Popanyan alikevel, også kjent som den «hvite byen» eller «La Ciudad Blanca» på grunn av den hvite fargen til de fleste kolonial bygninger i sentrum. Vi ankom denne byen sent på kvelden, og kjørte mot første og beste hotell. Vi har senere forstått at denne byen beskrives som en kolonialsk perle i Columbia. Vi tok ( dessverre) ikke byen i nærmere øyesyn. Mulig vi da gikk glipp en fin by, men det var ikke inntrykket vi fikk da vi kjørte inn her på kveldstid. Vi lå riktig nok litt utenfor sentrum, og der var det bare triste bygninger, samt at området virket fattigere enn normalt og med en del uteliggere. Så dagen etter fortsatte vi veien videre mot Silvia. Det viste seg å bli en kjøring på svært så humpete steinvei. Etter flere timers kjøring åpnet landskapet seg, og det ble igjen grønnkledde sletter med artige små kaktuser som grodde tett i tett. Denne kulturelle landsbyen består av seks urbefolkninger ( Ambalo, Gambia, Kisgo, Pitayo, Quichaya og Tombarao). Alle disse kler seg i sine egne spesielle drakter, og har sitt eget språk. De bor i fjellene rundt byen, og lever av å selge kunstverk, tekstiler (som er beundret verden over) og ellers frukt og grønnsaker. Det er fast marked hver tirsdag i byen hvor de kommer med sine produkter. 

Fra torget i Silvia. Denne byen kom som en stor overraskelse.
Fra torget i Silvia. Denne byen kom som en stor overraskelse.

Vi ble vist rundt på denne jordbærplantasjen. De hadde en litt annen måte å dyrke frem bærene på.
Vi ble vist rundt på denne jordbærplantasjen. De hadde en litt annen måte å dyrke frem bærene på.

Dette markedet er kjent verden over, og turister kommer hit for å få med seg dette. De er ikke glad i å bli tatt bilder av, men hvis man spør først kan det hende de gir tillatelse, mot betaling på en dollar eller to. Vel, det ble en del snikfotografering. Vel framme i byen ble vi stoppet av en hyggelig mann som sa han hadde en restaurant med god mat. Han var veldig nysgjerrig på motorsyklene våres og hvor vi kom fra. Selv hadde han flyttet fra Bogata og slått seg ned i denne lille byen med familien sin. Etter en god ørret middag og en lang og hyggelig samtale, fortalte han oss at han visste om et fint sted for oss å bo, med eget kjøkken og god plass, rett utenfor bykjernen. Vi tok i mot tilbudet og han viste oss veien dit. Der ble vi møtt av eieren, som innlosjerte oss i en egen leilighet. Neste dag tok vi en dagstur oppover i fjellene, og det var en super tur. Grusveien snirklet seg oppover gjennom små «landsbyer» der indianerne bodde.  Vi møtte flere av dem på veien oppover, barn og voksne. Selv om mange av de er noe reserverte, smilte de til oss. Særlig de små barna lot seg imponere stort da vi kom kjørende på syklene og de løp ved siden av oss for å se. Flere drev på i de bratte fjellsidene og arbeidet i åkrene for hånd, andre kom med hest som bar store lass med forskjellig ting, mens andre igjen drev nede i elven og dro opp ørret i små oppdrettskulpene. Det var en flott utsikt over de gresskledde slettene med fjellene i bakgrunnen når vi kom opp på det høyeste punktet. Det var en flott tur og vi nøt både kjøringen og møte med disse flotte folkene. Man føler at man går 100 år tilbake i tid når man kjører gjennom slike områder.

Eieren av leiligheten tilbød seg å ta oss med på en tur en ettermiddag for å vise oss litt av området. Han kjørte oss først til et ørret oppdrettsanlegg, og deretter fikk vi se et sted hvor de trente okser til tyrefekting. Stedet var ikke lenger i bruk, men det var interessant å se, selv om ingen av oss synes tyrefekting er noe særlig. Til slutt fikk vi en liten omvisning hos en lokal jordbær bonde, hvor vi ble servert jordbær med krem. Huset hans lå veldig fint plassert på en høyde over byen, og med en nydelig utsikt. Her fikk vi med oss solnedgangen før vi ble kjørt hjem igjen.

Etter noen fine dager i Silvia, skulle vi kjøre en spesiell strekning av Panamerican Highway, som Frode hadde hadde lest om. Vi ble ikke skuffet, og vi måtte hele tiden stoppe for å ta bilder av dette spektakulære dalføre med sine raviner. Vi nøt hver meter vi kjørte av denne 60 km lange strekningen. Dette er beskrevet som noe av det bedre Columbia har å by på av natur, og vi ble ikke skuffet der heller. Denne flotte veien brakte oss til det neste målet som var byen Pasto. 

Byen som er omkranset av flotte fjell og ligger 2527 MOH i dalføret «Valle de Atriz» i Andesfjellene ved foten av vulkanen Galeras, og er en av de eldste byene i Colombia. Det var en ganske så travel by, med tildels mye trafikk. Husene strakk seg oppover de bratte åsene. Vi bodde der på et fint hotell ved siden av en rundkjøring. Fra vinduet vårt kunne vi følge med på villmannskjøringen her. De fleste Colombianere vet ikke hvordan de skal kjøre/ligge i disse, det er sikkert. Så rett som det var kom noen vært borti hverandre. Vi tok oss en liten «walkabout» i denne byen og oppover i åsen som var utrolig bratt. Husene var for det meste grå, triste mursteinsbygninger som klorte seg fast i det bratte terrenget. Utover denne turen,  så vi ikke så mye av denne byen.

Et bilde fra Trampoline del Diablo. Her var veien både trang og dårlig, men for en natur vi kjørte gjennom.
Et bilde fra Trampoline del Diablo. Her var veien både trang og dårlig, men for en natur vi kjørte gjennom.

Ferden videre fra Pasto var videre til Colombias « Death road». Vi har skrevet om denne turen på FB siden vår, så vi nevner bare kjøreturen kort her. «Trampoline Del Diablo» er en 70 km lang og svingete grusvei over Andesfjellet som ble bygd i 1930 for å transportere soldater. Den har hatt en rekke dødsfall gjennom årene, og derav sitt beryktede navn. Verst er den å kjøre i dårlig vær (regn) da det ofte skjer jord og leiras langs ruten. Vi hadde planlagt å kjøre både fram og tilbake, med en overnatting i Macoa. Første dagen hadde vi bra vær med opphold.

Men det var allikevel en krevende vei å kjøre for en av oss, da det kom mye møtende trafikk (mange store lastebiler) på de smale veiene. Med tanke på hvor bratt det var ned fjellsidene som ikke hadde sikring, gav dette oss litt høy puls enkelte ganger. Iallfall for Annette. Den tropiske skogen hang tett over veien, og det gav en helt egen stemning å kjøre her. Med alle stopp for å fotografere osv, brukte vi 7 timer på denne overfarten, og da var iallfall Annette ganske så sliten. Det var ikke så mange overnattingssteder å velge i mellom da vi ankom Macoa. Vi fant etter hvert et greit hostel, men det viste seg noe senere at hovedvannledningen til byen hadde gått. Da kom de bærende inn med en stor bøtte med vann, som vi skulle bruke. Vel, det ble ikke noe dusj denne dagen. Frode kom i prat med en (Colombiansk) mann som også bodde på hotellet, og de fant raskt tonen til tross for språkbarrierene. Det ble noen øl på de i løpet av den kvelden, mens Annette lå rett ut på sengen.

Neste dag bar det tilbake igjen på samme vei som vi kom. Sikten den dagen var dårlig, da tåka lå tungt nedover fjellsidene. Det hadde også regnet kraftig i løpet av natten, så veien var betydelig mere sleip og glatt. Det ble nok en hard dags kjøring. Likevel var det en god opplevelse å ha kjørt denne veien. For Annette holdt det med å ha kjørt den fram og tilbake, og ha kommet levende ifra det.Haha.

Etter å ha overlevd «Trampolina» var tiden kommet for å passere grensen til Ecuador. Men først skulle vi innom den berømte kirken «Las Lajas». Dette er en imponerende kirke som er bygd i en ravine med «Guatiara-elven» rennende under den. Kirken ble bygget med lokale donasjoner mellom 1916 - 1949. Den uvanlige plasseringen er ingen tilfeldighet, men er en hyllest til jomfru Maria etter at hun åpenbarte seg der. Det var en kvinne og hennes døvstumme datter som var ute på vandring, da de ble overrasket av dårlig vær, og søkte tilflukt i en hule her. Om natten viste jomfru Maria seg for datteren, og hun snakket for første gang. Rett etter ble det reist et kapell (der kirken nå er) for å ære henne, Kirken ble i 2011 kåret til en av verdens ti vakreste kirker ( Wikipedia). Vi må vel innrømme det var et prakteksemplar av en kirke, selv om stedet nå er veldig preget av turisme, og det er salgsboder på på rad og rekke med salg av turist suvenirer. 

Las Lajas
Las Lajas er et kjent reisemål for de fleste som kjører gjennom Colombia.

Las Lajas er et kjent reisemål for de fleste som kjører gjennom Colombia.
Las Lajas er et kjent reisemål for de fleste som kjører gjennom Colombia.

Så var det på tide å si farvel til fantastiske Columbia, som vi følte vi hadde blitt vårt andre hjem. Som en liten oppsummering av dette landet, har vi virkelig følt oss veldig godt mottatt av folket her. Ikke en eneste gang har vi opplevd noe ubehagelig eller vært redde. Vi har beveget oss opp i fjellene og kjørt gjennom en del små steder hvor det nok ikke har væt så mange andre turister. Naturen har hele tiden vært imponerende og variert, og man blir aldri lei av å nyte denne. Noe av det mest imponerende, er følelsen av å «dra tilbake i tid», når man ser alle de beitende dyrene, og cowboyer ridende til hest, og de små åkerlappen med mennesker som bearbeider jorden som i gamledager og strekker seg oppover de bratte åssidene. Det har slått oss hvordan alt synes å gå i et saktere tempo, og at alle vi møter gir oss et smil. De ser lykkelige ut, og virker muntrere. Det er sang og dans, og man kan ikke annet enn å bli i godt humør av disse folkene. Vi kommer til å savne dette landet og kommer tilbake. Hasta luego Columbia.

På vei mot Ipiales, grensepasseringen til Ecuador, ser vi en del av flyktingene fra Venezuela som skal til grensen. Mange går til fots, og bærer på de eiendelene de har. Man kan ikke annet enn å føle med disse menneskene som har måttet flykte fra sine hjem.

På grensen er vi ikke alene, og Frode måtte stå i kø først på Colombiansk side. Annette ble ved syklene som vanlig for å passe på. Selv om det var mye folk, var det en rolig stemning. Det kom og gikk taxier og busser med det vi antok var flyktninger.

Etter noen timer på Colombiansk side, og en 30$ bestikkelse under bordet for feil dato på den midlertidige import tillatelsen i Colombia, kunne vi kjøre videre over grensen til Equador. 

I motsetning til andre som sto i kø, kunne vi etter 6 timer kjøre inn i Equador. Det tok sin tid, men inn kom vi.
I motsetning til andre som sto i kø, kunne vi etter 6 timer kjøre inn i Equador. Det tok sin tid, men inn kom vi.

Der ventet det atter store køer med flyktninger. Vi kunne ikke annet enn å slå oss til ro med at dette kom til å ta tid og det gjorde det. I mellomtiden mens vi ventet var det flott å legge merke til den internasjonale hjelpen som ble gitt. Det var bl.a satt opp telt på grensestasjonen for overnatting. Mat, vann og medisiner ble gitt til de som trengte/ønsket dette. Det var også flott å se at flyktningene, til tross for mengdene som kommer blir behandlet med omsorg og forståelse for situasjonen de har blitt tvunget ut i. Denne grensepasseringen skulle vise seg å bli den lengste vi så lang har opplevd. Totalt gikk det 6 timer fra ankomst til vi var på vei igjen. Som mange ganger før hadde det blitt mørkt, så vi la i vei til den første byen etter grensen Tulcan hvor vi sjekket inn på et billig hostel for natten. Mer om Equador og hvor vi befinner oss kommer i neste reisebrev.

 

Vi legger ved noen bilder som alltid med reisebrevet, men ønsker du å se flere bilder/omtaler kan du følge oss på Facebook: @bikersroad2adventures