Veien til grensa gikk raskt unna, og vi startet med den normale prosedyren å sjekke ut av Honduras. Dette gikk raskt og greit. Deretter kjørte vi over til Nicaraguansk side. Der møtte vi de vanlige hjelperne og pengevekslerne som vi nå bare overser. Vi hadde i tillegg mottatt rapporter om hvordan denne grensepasseringen skulle gjennomføres, så vi parkerte hvor vi hadde blitt instruert å parkere. 

Thor og Frode gikk inn for å ordne papirene, mens Cecilie og Annette passet på syklene og utstyret. Der startet marerittet som skulle vare i fem lange timer. 

I begynnelsen så det ut til at dette skulle gå veldig enkelt. Vi kom i god kontakt med en hyggelig overordnet, som skulle hjelpe oss og få dette raskt gjennom. Dessverre for oss overlot han dette til en underordnet saksbehandler etter en stund.

Hele prosessen startet da om igjen, og vi ble på nytt spurt om vi hadde sendt inn forhåndsregistreringen. Som nevnt i forrige reisebrev (del 1) hadde vi gjort det, men alt for sent. Siden de ikke kunne finne papirene fikk vi beskjed om å fylle ut på nytt. 

Droneforbud i Nicaragua
Siden det var totalforbud mot droner i Nicaragua, og all bagasje blir skannet, gjømte Frode denne godt tapet inn opp under bakskjermen. Han måtte bare håpe at ingen ville bøye seg ned og inspisere.

Vi satte i gang å fylle ut, men det var tydeligvis ikke godt nok. Vi ble tatt med ut til en turist agent som skulle hjelpe oss med å fylle ut papirene på Spansk på nytt igjen. Timene gikk avgårde. Når papirmølla til slutt var fylt ut og vi hadde vært innom flere kontorer, var det tid for å skanne utstyret. Dette hadde vi gruet oss til. Vi ble fortalt at vi måtte ta av ALT utstyr på ALLE syklene for inspeksjon. Men siden vi allerede hadde ventet fire timer og dagslyset begynte å svinne, fortalte Thor de i en bestemt tone hva vi mente om denne behandlingen av vanlige turister. Dette fungerte utmerket. Vi fikk da kontrabeskjed om å plukke ut to sekker fra to av syklene for kontroll (Phu…). Dette tok selvsagt tid, da det til enhver tid dukker opp busslast med mennesker som også skulle krysse grensen og som måtte skanne bagasjen.

Sultne, slitne og frustrerte, men allikevel veldig glade for endelig å ha kommet oss over grensen, la vi i vei mot byen Leon. Vi ble enige om å kjøre på så lenge det var dagslys, for så stoppe for en matbit. Vi fikk kjørt en drøy time før mørket falt på, og stoppet så langs veien for et måltid (vårt første måltid denne dagen). Her bestilte vi tre middager med kylling og tilbehør, mens Thor prøvde biffen. Maten smakte fortreffelig og etter å ha betalt fortsatte vi mot Leon.

Passert grensegang
Etter grenseovergang stoppet vi for en sen middag. Tre av oss spiste kylling, mens Thor valgte biff. Noe han angret stort på litt senere på natten

Da vi ankom Leon ut på kvelden, møtte vi en kar som tok oss med til «leiligheten» vi hadde leid på forhånd. 

Etter å ha fått syklene inn i komplekset som var omgitt med piggtråd og låste porter satte vi oss rundt bordet for å feire ankomsten. Thor var ikke helt i form, så vi andre fortsatte alene. Det skulle vise seg i løpet av natten at han hadde fått magevirus og ble sittende på potta på ubestemt tid. 

Etter en god lang frokost dagen etter, bestemte vi oss for å vaske syklene for første gang på turen. Siden Thor nå var satt ut av spill, og Annette lå til sengs med migrene ble det Cecile og Frode sin jobb å vaske.

Vi hadde på forhånd leid huset i to dager. Men siden Thor bare ble dårligere, og lege måtte tilkalles, bestemte vi (Annette og Frode) oss for å flytte til et annet sted grunnet smittefaren. Thor og Cecilie ble igjen i huset, mens vi flyttet inn på et hostel i nærheten. 

Ankomst Leon feires med god mat og drikke
Ankomst Leon feires med god mat og drikke. Thor måtte gå til sengs da han følte seg uvel.

Thor er slått ut av et magevirus, men blir godt tatt vare på av Annette og Cecilie.
Thor er slått ut av et magevirus, men blir godt tatt vare på av Annette og Cecilie.

Siden vi så langt ikke hadde sett så mye av Leon, booket vi like godt for to dager. Vi gikk ut for en middag på byen og se hva den hadde å by på. Leon viste seg å være en riktig så fin by. Ikke så fattigslig som vi først hadde trodd. Mange flotte bygninger med restauranter og barer. Dette er en by som er meget populær blant backpackere og andre reisende. Mye på grunn av alle vulkanene som ligger i nærheten av Leon. 

Dagen etter fikk vi frokost ved hostellet. Da vi så skulle ut igjen, fikk vi spørsmål om når vi skulle sjekke ut denne dagen. De hadde misforstått og dobbeltbooket rommet så vi måtte flytte ut. Ut på jakt etter et sted å bo igjen for tredje gang. Heldigvis etter å ha sett på en del steder fant vi et koselig hostel med både parkering og enkle fine rom med en hage. Vi gikk raskt tilbake og hentet sykla. 

Da vi ankom måtte vi kjøre opp på fortauet via trappen og inn gjennom baren, restauranten og til slutt parkere ved spisebordene innerst i lokalene. Vi likte atmosfæren ved det nye stedet og bestemte oss like godt for å bli et par dager til. 

Den kvelden hadde eieren og Frode en lang runde i baren med lokal run (rom) og koste seg langt ut i natten.

Syklene igjen trygt plassert, etter å ha kjørt gjennom baren og restauranten. Frode fikk også en øl av eieren ved ankomst og var lykkelig.
Syklene igjen trygt plassert, etter å ha kjørt gjennom baren og restauranten. Frode fikk også en øl av eieren ved ankomst og var lykkelig.

I Leon benyttet vi tiden til å se oss litt om, samt lese litt om hva vi burde se og gjøre i dette landet. Alle vi hadde snakket med skrøt veldig av Nicaragua, og vi begynte å skjønne hvorfor.

Vi fikk også kjøpt oss et nytt sim kontantkort for Nicaragua. Dette er et langt billigere alternativ enn å benytte et norskt sim kort.

En av dagene vi var på hostellet, kom det to norske gutter inn og spurte hvem som eide syklene som sto der inne. Det viste seg å være to unge norske gutter som også var på reiste som oss. De hadde kjøpt syklene i USA og var på vei sørover.

Vi nøt dagene i Leon, men tiden frem til vi skulle ta seilbåten fra Panama, begynte å bli knapp. 

Her traff vi på to andre motorsykkel entusiaster fra Norge. Alltid morsomt å treffe på likesinnede.
Her traff vi på to andre motorsykkel entusiaster fra Norge. Alltid morsomt å treffe på likesinnede.

Det første vi ville gjøre var å se på en aktiv vulkan vi hadde hørt og lest om. Den dagen hadde Frode bursdag, så til frokost ble det kaker og feiring. Deretter kjørte vi de 100 km til «Masaya Vulkano» Litt sent ankom vi som vanlig. Denne vulkanen kunne man kjøre hele veien opp til munningen, men først måtte vi innom museet. Normalt er dette ikke så interessant, men guiden var god i engelsk og vi fikk en grundig innføring i alle vulkanene i Nicaragua og dyrelivet rundt.

Annette står i solnedgangen og ser på magmaen i bunnen av Masaya vulkanen.
Annette står i solnedgangen og ser på magmaen i bunnen av Masaya vulkanen.

Vi syntes dette var veldig bra. Fulle av informasjon og med store forventninger kjørte vi de få kilometerne opp til selve krateret. Det kom en masse svovel ut fra  vulkanen og etter litt kunne vi skue den orange/røde magmaen som boblet i bunnen. Vi syntes dette var svært spennende og ble stående å ta bilder i lang tid. Dessverre skulle parken stenge etter hvert, og siden de som jobbet der skulle hjem ble vi fortalt at vi måtte dra. 

Her feires Frode`s bursdag på den lokale baren rett over gaten.
Her feires Frode`s bursdag på den lokale baren rett over gaten.

Vi sjekket rundt i den nærmeste lille byen og fant et greit sted å overnatte. Siden Frode fylte år, og vi hadde lyst å feire. spurte vi damen som drev hostellet om en bra restaurant i nærheten. Hun opplyste at vi ikke måtte gå rundt i byen om kvelden, da det var mye kriminalitet i området. Så vi gikk over gaten til nærmeste bar. Ha-ha. 

Etter middag og godt drikke gikk vi hjem for å sove etter en lang og innholdsrik dag. Rommet vårt skulle vise seg å være fullt av mygg og svært så varmt. Klokken ble fire om natten før vi ga opp og sovnet av utmattelse. Dagen etter var vi utslitte etter nattens prøvelser.

Neste ønske på listen var å besøke en av de mange strendene som Nicaragua også er kjent for (surfesteder). Annette hadde funnet et lite sted som hadde fått flotte omtaler på nettet. 

Veistandarden på hovedveiene var bra. Fin asfalt men mye saktegående trafikk (oksekjerrer, hester, esler, mopeder osv) 

Vi kjørte videre gjennom et flott landskap, og av å til kunne man skue en og annen vulkan langs veien. Nicaragua har atten vulkaner. Det var også til dels mye politi langs veinettet. Men de bare vinket oss gjennom ved alle sperringene. 

Det har ikke vært slik bestandig. Da vi hadde vært på tur en mnd. kunne vi lese på nettet om alle motorsyklistene som ble stoppet opptil åtti ganger og måtte vise papirene gjennom dette landet. Så her skifter det.

Etter en dags kjøring med noen innlagte stopp for lunsj og litt drikke kom vi frem til byen vi skulle ta av ved. Derifra gikk det en veldig dårlig vei noen mil ned mot stranden. Etter å ha tilbakelagt denne såkalte veien kom vi frem til stranden Playa Madras. 

Der kunne vi se masse surfere og noen restauranter langs sjøen. Stedet så meget idyllisk ut så vi bestemte oss for å finne et sted å overnatte. Vi hadde flaks da ei Australsk dame nylig hadde åpnet et nytt sted. Hun hadde ledige rom som vi kunne få leie rett ved stranden. Vi slo oss til her for noen dager. 

Ankomst Playa Maderas, et lite idyllisk sted rett ved den mere kjente stranden San Juhan del Sur.
Ankomst Playa Maderas, et lite idyllisk sted rett ved den mere kjente stranden San Juhan del Sur.

Når vi spurte damen om et spisested,  fortalte hun at det var det pizza-night ved en av de lokale kneipene. Et sted vi bare måtte besøke sa hun. I tillegg tilbydde hun oss å låne mopeden deres bort. Så med Annette som passasjer kjørte vi bort til stedet.  Der viste det seg at alle i byen var samlet. Det var quiz og praten gikk høyt rundt på alle bord. Vi spiste en svært god pizza fra en italiensk steinovn den kvelden.

Costa Rica

Etter noen deilige dager på stranden i Maderas satte vi kursen mot grensen. Denne gangen mindre nervøse, da denne passeringen var kjent for å være enklere enn ved innreisen. Vi ankom som vanlig ved tolvtiden. Utsjekkingen fra Nicaragua tok litt tid, men på Costa Rica siden gikk det raskere. Her var det også obligatorisk med forsikring så som i mange andre land. Så etter å ha ventet litt på papirene kunne vi fornøyde kjøre inn i Costa Rica. 

Frode venter ved grensen til Costa Rica. Her gikk det veldig greit å komme over
Frode venter ved grensen til Costa Rica. Her gikk det veldig greit å komme over

Som nevnt tidligere begynte tiden til seilbåten å bli knapp, men undervegs på turen hadde vi fått flyttet vår avreisedag på grunn av stor pågang før jul.

Costa Rica er kjent for sine mange opplevelsesparker med ville dyr, grønn frodig jungel og diverse aktiviteter. Mange Amerikanere har kjøpt opp land her og man kan nok sammenligne dette litt med hvordan Spania er for Nordmenn. Det benyttes også dollar i landet, og prisene er stive i forhold til andre land rundt. Alle fornøyelsesparker har inngangsbilletter, i tillegg til å måtte betale for alle aktiviteter i parkene. Så dette var ikke så interessant for oss.

Vi kom oss greit over grensen og satte i vei mot kysten. Her hadde vi sett en del strender rett på innsiden av grensa. Første stopp ble en liten park som lå ved Stillehavet. Vi kom kjørende inn ved solnedgang. Stranden så flott ut og i tillegg fikk vi beskjed fra park politiet at vi kunne overnatte her et par dager gratis. Det var en stund siden teltet hadde blitt benyttet, så vi vi trengte litt tid på å få det satt opp. Da var det i mellomtiden blitt mørkt. Men men bad i sjøen fristet, så vi skiftet for å ta en dukkert. Men det var en ting som bekymret oss. Politimannen hadde fortalt at vi måtte passe oss for krokodillene.

Litt bekymret tok vi derfor med oss en lykt og gikk ned for å bade i sjøen. Når vi kom ned til stranden kunne vi i lyset fra lommelykten se øynene som lyste opp på noe som for oss minnet om en krokodille på stranden. Vi kan vel si at vi ikke var så høye i hatten når vi gikk ut i vannet. Det skulle senere vise seg at dette var en hund.

Solnedgang ved playaen. Trenger ikke flere ord?
Solnedgang ved playaen. Trenger ikke flere ord…

Dagen etter når vi våknet kunne vi se hvilken flott strand vi var ved, og i tillegg nesten helt alene. Vi reiste inn til nærmeste tettsted og hamstret litt mat og vin for kvelden. Den dagen koste vi oss i vannet og nøt solnedgangen på stranden. På kvelden disket vi opp et godt måltid og nøt lydene fra dyrelivet rundt.

I løpet av vårt opphold her traff vi et par Amerikanere som var innom campen vår. Det viste seg at de var på utkikk etter mer land å kjøpe opp. Etter en lengre samtale inviterte de oss like godt til å komme innom et Eco hostel de drev litt lengre ned langs kysten. Vi takket for tilbudet og svarte vi ville komme dersom vi var i nærheten.

Dagen etter var det igjen tid til å pakke sammen. Da oppdaget vi at vi hadde fått uinviterte gjester i all bagasjen vi hadde. Dette dreide seg om en type maure som likte å gjømme seg der det var mulig. Alt vi tok i var fullt av disse dyrene, og alt vi hadde med oss måtte åpnes, renses og pakkes på nytt. Ja det tok en del tid å bli kvitt de.

På vår vei videre nedover den vakre kysten tok vi en rask overnatting i Jaco. Dette var en badeby med mange vestlige turister. Annette hadde nå begynt å føle seg dårlig. Hun hadde slitt litt med de lange dagene i salen uten muligheten til å trimme. Dette førte nå til tarmproblemer og magevondt. Vi tok derfor en diskusjon på hva vi skulle gjøre i neste runde. 

Løsningen ble at vi reiste til det Amerikanske paret vi hadde møtt ved campen tidligere, samt innkjøp av litt avføringsmidler. Ved vår ankomst hadde de fortsatt ikke ankommet etter sin reise, men de hadde gitt beskjed om at vi kanskje ville dukke opp til de som drev stedet for de.

Vi ble vist til en av bungalowene i jungelen. Bungalowen var svært enkel men meget sjarmerende. Veggene bestod kun av myggnetting på to sider av hytten. Kjøkkenet og spisebordet var plassert på utsiden, så her kunne vi sitte under åpen himmel og nyte de mange dyrene som holdt til i nærheten. 

Det var mange typer fugler, forskjellige sorter apekatter og krokodiller i mangrovene. Stedet var så flott at vi valgte bli her til Annette fikk ordnet opp med mageproblemene sine. 

Bungalowen vi fikk leie svært billig fra det Amerikanske paret vi traff tidligere. Den hadde til og med to etasjer.
Bungalowen vi fikk leie svært billig fra det Amerikanske paret vi traff tidligere. Den hadde til og med to etasjer.

Vi benyttet dagene til å se oss om i området. Noen hundre meter nedenfor fant vi flotte strender, og jungelen var full av dyr som kunne beskues. Etter to dager dukket også eierene opp. Vi ble sittende og snakke om Costa Rica og hvordan deres drøm hadde blitt til. Ja det fikk vel oss til å drømme litt også. Siden tiden begynte å bli knapp takket vi for oss etter tre dager for å kjøre over grensen til Panama og seiltur.
 

Panama

Grenseovergangen til Panama ble en ren rutine med de vanlige oppgavene. Dessverre kom vi på den tiden av døgnet de gjerne har siesta og vi måtte vente litt.
Siden vi forlot Costa Rica hadde vi blitt enige om å kjøre hele veien frem til Panama City den første dagen. 
Vi hadde lest om mange før oss som hadde blitt gitt bøter på motorveiene. Vi holdt oss derfor til fartsgrensa. Siden vi hadde blitt forsinket på grensen fikk vi bare kjørt så langt vi kom før mørket falt på denne dagen.

Vi la i vei på den flotte motorveien som går gjennom Panama. Den ble etter hvert veldig kjedelig. Etter noen timers kjøring fikk jeg beskjed på øret om at Annette begynte å bli tom for bensin og det gjorde jeg også. Det som var litt rart var at vi ikke hadde sett noen bensinstasjoner på en stund. Jeg slo opp på GPS og kunne se noen stasjoner noen km unna. Siden Garmin ikke har kartgrunnlag over Central Amerika og det kartet vi benyttet var gammelt, var de fleste oppføringene feil. Vi bestemte oss for å pushe på og håpe det dukket opp noe.
Noen mil senere måtte vi bare stoppe og revurdere. Det sto en lastebil parkert så vi banket på for å høre om bensin. Sjåføren kunne fortelle at det fantes en stasjon men den var en halv time unna.
Vi ble stående å tenke litt, da det dukket opp en motorsykkel. Føreren var Brasiliansk, på vei hjem, og snakket Engelsk. Vi fortalte han situasjonen, og han tilbød seg å kjøre sammen med oss.
Vi helte det vi hadde i reserveflaskene våres, og kjørte avgårde. Etter noen mil viste målerne på begge syklene null Km igjen.

Da dukket det opp en bensinstasjon i horisonten. Vi pustet lettet ut og svingte inn foran pumpen. Her skulle vi få en ny utfordring, da strømmen var borte så vi kunne ikke få fylt bensin. Vi hadde da ikke noe annet valg enn å bare slå oss til ro inntil strømmen var tilbake ( som visstnok kunne ta hele dagen ) Vi satte oss litt oppgitte ved pumpen og ventet. Vår nye Brasilianske venn snakket med betjeningen om det fantes andre stasjoner i nærheten. De kunne fortelle at det skulle ligge en stasjon 20 km unna. Han hadde også litt lite bensin igjen, men tok sjansen og la i vei. 
Tretti minutter senere dukket han opp igjen med et stort smil og en jerrykanne med bensin. Vi fylte rask syklene og la i vei til neste stasjon som hadde strøm, og vi kunne endelig få fylt opp tankene.

Frode sammen med vår Brasilianske venn. Han kjørte like godt avgårde og hentet bensin til oss.
Frode sammen med vår Brasilianske venn. Han kjørte like godt avgårde og hentet bensin til oss.

Her traff vi også en annen lokal biker vi kom i kontakt med. Vi måtte jo ta et felles bilde av oss alle før vi alle la i vei til vårt.
Siden vi hadde hatt noen utfordringer den dagen og allerede visste vi ikke ville nå Panama City, begynte vi å se oss om etter overnatting. Takket være vår «app» iOverlander kunne vi se noen steder som ikke lå alt for langt unna.

Da vi ankom det første stedet ved solnedgangen var vi usikre. Det var kun et vanlig boligområde uten noe som tilsa at det skulle finnes noen overnattingsmuligheter der. Etter litt leting rundt kom det en dame ut som kunne opplyse at de hadde «homestay». Dette innebærer at du deler huset med de men har ditt eget soverom. Paret som hadde huset var fra England og Østerrike. Mannen drev i tillegg en dykkerskole og hadde holdt på i nesten ti år i Panama. Paret var svært så hyggelige og pratsomme så vi ble sittende til langt på kveld og snakke på terrassen.

Annette nyter morgenkaffen på terrassen til paret vi bodde hos den første natten i Panama.
Annette nyter morgenkaffen på terrassen til paret vi bodde hos den første natten i Panama.

Vi startet tidlig den neste morgenen. Siden Panama er en storby og har en massiv rushtrafikk. Vi kom frem til bygrensen litt utpå formiddagen. Ja vi kan trygt bekrefte at det var mye trafikk i denne byen. I tillegg var den aggressiv. 
Vi manøvrerte oss rundt i byen på jakt etter et hotell med parkeringsmuligheter. Etter en stund kom vi frem til et sted som virket lovende med parkeringsgarasje i kjelleren. Siden vi skulle bli her frem til seilbåten skulle gå fikk vi prutet oss til en meget god pris for natten.
Siden vi nå hadde noen dager før seilasen skulle starte måtte vi få med oss det Panama kunne by på. 

Wikipedia har følgende opplysninger:
I 1671 ble byen angrepet av en styrke på 1.400 menn, ledet av Henry Morgan, og byen ble plyndret og brent, og befolkningen drept eller jaget på flukt. Byen fra før 1671, Panama viejo, ligger som en ruin i den østre utkanten, og er et populært besøksmål.
I 1673 ble Panama by bygget opp igjen omtrent 5 mil sørvest. I 1754 ødela britene byen Portobello på den karibiske siden av Panama-eidet. Da besluttet spanjolene at trafikken fra Peru skulle gå rundt Kapp Horn. Dermed mistet Panama by mye av sin betydning, og gikk betydelig tilbake økonomisk. Ideen om en kanal tvers over Panama-eidet fra 1880-tallet skapte ny aktivitet. Franskmennene startet prosjektet, mens amerikanerne overtok etter 1900. I 1903 ble Panamas uavhengighet erklært på Plaza de la Independencia, og Panama by ble hovedstad. Colombianerne forsøkte å hindre Panama fra å rive seg løs. Siden det ikke fantes eller finnes veiforbindelse med Colombia, var de tvunget til å komme sjøveien. Colombias flåte ble imidlertid stanset av USAs flåte, og hadde dermed ingen mulighet til å hindre løsrivelsen. Først ved åpningen av Panamakanalen i 1914 vokste Panama by betydelig, og sprengte grensene for Casco Viejo.

Man kan jo ikke reise til Panama uten å få med seg kanalen, så vi tok en drosje ut til Miraflores for å se på ingeniørkunsten. Etter en gjennomgang av museet gikk vi opp på terrassen. Her kunne se ut over slusene og båtene som passerer. Et skip bruker ni timer gjennom kanalen mens seilasen rundt Kapp Horn er 22.000 Km. Vi var meget imponert over byggverket og arbeidet som ligger bak denne kanalen.
Dagen derpå var det tid for sightseeing i byen. Vi gikk rundt i byens berømte kvartaler med nyrenoverte hus i kolonial stil. Vi fikk også smake noen meget gode bakverk ved byens cafeer. Vi besøkte videre noen av byens mindre berømte kvartaler som påminnet oss om de store forskjellene i denne byen. Vi syntes det var morsomt å vandre rundt i dette historiske bybildet å tenke på hva som har foregått her tidligere.

Ved besøk i Panama må man besøke Panamakanalen.
Ved besøk i Panama må man besøke Panamakanalen.

På orkesterplass over den flotte kanalen. Imponerende ingeniørkunst denne kanalen.
På orkesterplass over den flotte kanalen. Imponerende ingeniørkunst denne kanalen.

Det nærmet seg raskt avreise med Stahlratte som er navnet på den seilbåten vi skulle benytte for vår seilas til Colombia. På forhånd hadde vi mottatt instrukser på tid og møtested. Vi hadde også avtalt å kjøre sammen med et Australsk par vi hadde truffet tidligere og som skulle med samme båt. Siden tidspunktet vi skulle møtes var ni om morgenen og rushtrafikken var kjent for å være ille, valgte vi å flytte til utsiden av byen den siste natten. 

Tidlig om morgenen møtte vi det Australske paret og la i vei mot bestemmelsesstedet, meget spente alle fire. Etter en og en halv time skulle vi ta av hovedveien. Vi skulle nå inn i et område som er styrt av Kuna folket, et lokalt indianersamfunn som styrer havnen og områdene vi befant oss i. Et stykke inn på denne dårlige veien blir vi stanset av en stor bom. Her skulle det betales avgifter for å komme inn på deres område. Vi kunne ikke gjøre annet enn å bla opp 25 dollar pr.snute.

På vei innover traff vi flere motorsyklister som var på vei til samme sted. Da vi ankom bestemmelsesstedet møtte vi mennesker fra Australia, Amerika, Bolivia, Colombia og et par fra England. Det skulle være med 11 personer og 10 motorsykler med på denne seilasen. 

Kaien viste seg å være et travelt sted med mye båter. Vi fikk raskt beskjed om å ta av alt utstyret på syklene og legge det i en ventende båt som skulle frakte oss og utstyret ut til seilbåten som lå forankret et lite stykke fra land. Vel ombord i seilbåten fikk vi lastet om bord det vi hadde med oss i båten. Mens seilbåten ventet på tilgang til kaien fikk vi beskjed om å velge oss en lugar under dekk og ta med bagasjen. Når dette var utført var det tid for å få ombord syklene som sto igjen på kaien.

Vi kjørte mot land og kastet anker ved piren. Vi var litt spente på hvordan de skulle klare å få syklene opp på båten. Men dette skulle vise seg å være enkelt. Båten var utstyrt med vinsj. Så alle syklene ble raskt lastet og pakket med presenning. Vi la så i vei på vår reise mot Colombia og Turbo som var målet. 

Syklene står igjen, klare for å bli heist ombord i seilbåten.
Syklene står igjen, klare for å bli heist ombord i seilbåten.

Med vinsj og litt hjelp gikk dette som en drøm.
Med vinsj og litt hjelp gikk dette som en drøm.

Først på agendaen til Kaptein (Ludwig) sto lunsj. Så mens vi andre benyttet anledningen til å bli bedre kjent, dekket mannskapet på et nydelig måltid til oss. Dagens etappe var å seile ut til San Blas, en gruppe karibiske øyer litt utenfor kysten av Panama. Her skulle vi overnatte og spise et festmåltid med hummer på menyen. Vi ankom  San Blas utpå ettermiddagen etter å ha seilt forbi små Karibiske øyer. Vi hadde også hatt følge av delfiner et stykke av veien. Seilbåten som er fra 1907 heter Stahlratte og er en to mastet skonnert. Den har tidligere tjent som fiskebåt i Norsk eie. Båten er over 40 meter lang, så det var godt med plass om bord. Ved ankomst San Blas fikk vi utdelt snorkel utstyr så vi kastet oss ut i det karibiske asurblå  vannet. Mens vi holdt på med dette kom det en del småbåter innom. De skulle levere dagens middag som var bestilt på forhånd fra de lokale fiskere. Konene deres prøvde samtidig å selge oss diverse smykker og figurer de hadde laget. Vi var kanskje ikke den letteste målgruppen med tanke på plass i bagasjen. 

Mens mannskapet var i gang med å forberede et storslått måltid, samlet vi andre oss rundt langbordet på dekk. Samtalene gikk lystig rundt bordet. Og den første flasken med rom dukket raskt opp. Det ble et meget lystig lag etter hvert. Kanskje ikke så rart med en gjeng som dette. Den ene historien bedre enn den andre dukket etter hvert opp. Vi hadde alle historier å dele fra opplevelsene vi hadde vært igjennom. Kvelden og natten ble meget lang for noen av oss. Men denne opplevelsen blir nok et av høydepunktene på turen. Mens resten av oss lå å sov den natten, seilte kapteinen videre mot vår destinasjon.

Dagen etter våknet vi i Colombianske farvann. Kapteinen og mannskapet dro i land for å få passene stemplet og i mellomtiden benyttet vi tiden til å bade og sole. Sent utpå kvelden la vi i vei på det siste strekket langs kysten av Colombia. Om morgenen ble vi vekket tidlig for å forberede oss på å gå i land. Dette skulle vise seg å ta mange timer, da de som jobbet ved kaien i Turbo ikke ville slippe oss i land. Som alltid i disse latinamerikanske landene er penger viktig for å smøre hjulene. Vi kommer tilbake til dette i vårt neste reisebrev.

En av de Karibiske øyene. Vi syntes dette var svært så idyllisk.
En av de Karibiske øyene. Vi syntes dette var svært så idyllisk.

Som tidligere kan dere også følge med på vår reise på Facebook: @bikersroad2adventures