Vi har for anledningen fått besøk av Annette sin datter (Regine) som har kommet for å være med oss noen uker. Vi har så langt tilbakelagt ca 23.000 km og besøkt ti land over fem måneder. Inntrykkene er mange, men vi sitter så langt igjen med kun positive erfaringer fra vår reise gjennom Central Amerika. Vi har på vår reise fått mange advarsler og leser at mange mener det er farlig å ferdes i mange av de områdene vi har besøkt den siste tiden. Så tilbake til hvor vårt forrige reisebrev avsluttet. 

Regine kom på besøk
Annette sin datter Regine kom på besøk i Colombia

El Salvador

En av de største utfordringene for oss og andre motorsykkel reisende er passering av landegrensene. Grensene er forsåvidt enkle å passere som turist, men når man skal importere og eksportere motorsykkel i tillegg, byr det på noen utfordringer. Spesielt når man bare kan som oss «poco» (litt) Spansk. På grensen til El Salvador fikk Frode en lang utskjelling da han hadde problemer med å fylle ut papirene som selvsagt kun var på Spansk. Heldigvis finnes det alltid hjelpsomme mennesker som kan språket. Så her kom vi i kontakt med en familie fra El Salvador, men bosatt i USA. De hadde vært på grensen i 3 dager uten å slippe inn, da de skulle importere verktøy de hadde kjøpt med seg fra USA. Etter å ha fått hjelp til papirene gikk passeringen smertefritt, og vi kunne legge i vei på vår reise inn El Salvador. Grensepasseringer tar alltid lang tid (3-6 timer) og deretter ønsker man å komme seg et godt stykke inn i landet før man overnatter, men også denne gangen ble det kjøring til mørket falt på. Det som overrasket oss litt til å begynne med var veistandarden, men det skulle ikke vedvare.  

Planen var å reise nedover kysten, før vi krysset østover mot grensen over til Honduras. Vi kjørte derfor nedover langs Stillehavet. Etter en del leting kom vi over et lite hotell hvor vi slo oss til for natten.  

For oss er El Salvador mest kjent for borgerkrigen som ble avsluttet i 1992. Den varte i 12 år og med tap av over 75.000 mennesker.   Vi hadde på forhånd lest litt om noen Maya ruiner vi ønsket å se, samtidig som strendene lokket. Men når vi ankom kysten, viste det seg at bølgene her var så kraftige at det ikke var anbefalt å bade med de kraftige understrømmene som var her. Vi bestemte oss derfor å kjøre mot byen Santa Ana, som er landets tredje største by. Til og begynne med var veiene tungt trafikkerte, men etter å ha valgt noen tilfeldige veier som tok oss bort fra hovedveien, kjørte vi på flotte småveier som snirklet seg gjennom et frodig og grønt landskap. Vi krysset noen små fjell og kom over en innsjø i foten av en vulkan. Landet El Salvador kan krysses på en dag, men vi hadde lyst til å se oss om før vi forlot dette landet.

På vei inn mot Santa Ana leste vi om et hostel som ble varmt anbefalt (Casa Verde). Vi kjørte derfor inn i byen og begynte å lete etter stedet. Trafikken var tett som alle storbyer er, og flere av områdene vi kjørte gjennom så meget fattigste ut. Etter å ha kjørt litt rundt, ble vi stående ved et kvartal med rett adresse. Det var hverken skilt eller annet som tilsa at dette skulle være et overnattingssted. Derimot var det en stor port med kameraovervåkning og ringeklokke.

Hotellbassenget
Casa Verde i Santa Ana. Et lite fristed i byen vi tilbrakte noen dager i

En vaktmann med hagle på motsatt side av veien nikket og pekte på porten mens vi sto der, så vi ringte på. Straks ble porten åpnet og eieren Carlos tok oss i mot med åpne armer. Stedet viste seg å være meget populært blant backpackere. Men på grunn av den spente situasjonen i Central America og tiden av året, hadde han et flott rom som vi kunne leie. Syklene ble kjørt inn og porten ble låst bak oss. Da dette hostellet viste seg å være svært bra, bestemte vi oss for å bli noen dager og heller gjøre korte dagsetapper ut til de forskjellige severdighetene rundt i landet.

Først på liste sto et besøk til Tazmuhal. Dette er ruiner som står igjen etter Maya indianerne og er et yndet turistmål. Vi ankom målet litt ut på formiddagen etter å ha fått parkere rett ved inngangen, godt bevoktet av politiet. Vi ble positivt overrasket, da det nesten ikke var mennesker å se inne på området. Vi fikk vandre rundt som vi ville og beskue disse flotte ruinene. Må si dette faktisk gjorde et stort inntrykk på oss. Man kunne lett forestille seg hva som hadde foregått her på den tiden. Vi fikk også lov til å kjøre drone og filme litt.

Ruiner Tazmuhal
Et bilde tatt med dronen. Rimelig imponerende ruiner, det syntes i alle fall vi.

Ruiner Tazmuhal
Et bilde av oss foran Tazmuhal var obligatorisk.

Etter å ha gått rundt noen timer, samt sett gjennom museet, bestemte vi oss for å kjøre hjem. På veien dit hadde Frode lagt merke til noen åser og fjell som omkranset byen han hadde lyst til å se utsikten fra. Så da ble kursen satt mot disse åsene. Denne turen skulle vise seg å bli en litt større utfordring enn tenkt. I det vi tok av fra hovedveien, var det slutt på asfalten. Veien som besto av leire snirklet seg opp gjennom den bratte åssiden og var av en svært dårlig karakter. Etter en drøy times kjøring i første og annet gir kom vi endelig opp. Utsikten var flott ut over byen Santa Ana. I stedet for å kjøre samme vei ned, kunne Frode se det gikk en vei videre over og ned på den andre siden. Denne skulle vise seg og være mye verre enn den vi kom opp. Her besto veien av bløt leire og gress. I tillegg var den mye brattere enn den vi hadde kommet opp. Vi krøp sakte nedover de kronglete stiene gjennom en grønn jungel. Veien gikk over til noe man knapt kunne kalle en sti, men vi hadde kommet for langt til å snu. Og tanken på å kjøre opp de bratte nedoverbakkene fristet ikke på dette tidspunktet. Etter en drøy time til, begynte vi å tvile. En lokal bonde vi traff på bekreftet at det gikk en sti som skulle gå ned til hovedveien. Forskrekkelsen var derfor stor når vi kom frem til en port som var låst, og det ikke fantes noen annen mulighet å komme rundt. Slukøret måtte vi derfor vende rundt å ta fatt på de verste bakkene vi så langt har kjørt. At vi får trent oss på off-road kjøring i teknisk terreng er i alle fall sikkert.

Tilbake på hostellet traff vi to hyggelige karer som vi ble sittende å prate med. Vi ble like godt enige om å lage en hyggelig hjemmekveld med grillmat og noe godt i glasset. Så dagen etter ble det tid til å slappe av litt og nyte det deilige bassenget inne på Hostellet. På ettermiddagen gikk vi ut å handlet inn det vi trengte på det lokale supermarkedet. Utvalget på grillmat var overraskende bra. Grillen ble tent opp og vi valgte noen gode viner fra Oscar sin vin samling. En ting er i alle fall sikkert når man treffer andre reisende. Man har mye å snakke om, så kvelden ble riktig så bra med mange gode historier fra hverandres erfaringer underveis.

Neste dagstur ble lagt til en innsjø vi hadde blitt anbefalt å besøke. Innsjøen lå et godt stykke fra byen, så vi la i vei tidlig. På vei ut av byen begynte vi å ane at denne dagen også skulle by på sine utfordringer kjøremessig. Det manglet nemlig kumlokk i veien over alt. Dette viste seg etter hvert å være en normalitet. Det er mulig at dette blir en vane for de som er kjent i området, men for oss som kom dette som et sjokk. Veiene skulle også vise seg å være av meget vekslene karakter, og vi måtte holde konsentrasjonen på topp gjennom hele dagen. Det er jo ikke særlig morsom å kjøre ned i en av disse med forhjulet.

Manglende kumlokk
En av de mange kumlokkene som manglet i veien. Kan nok hende vi hadde merket det hvis vi hadde truffet denne.

Veiene gikk gjennom små byer og grønne frodige daler med herlige svinger. Det var til og med en og annen mopedfører som prøvde å kappkjøre. Etter noen timers kjøring kom vi frem til bestemmelsesstedet (Cuscatlan). I denne byen var det full fest, noe vi hadde lagt merke til hele veien. Det viste seg at de feiret de dødes dag. Noe som for så vidt minner litt om Allehelgensdag, men de tar den nok litt lengre her. Kirkegårdene er fulle av feststemte pyntede mennesker som brenner bål og dekorer kirkegårdene med glitter og stas. Nede ved innsjøen var det båter som kjørte de feststemte menneskene rundt på sightseeing. Benyttet anledningen til å filme og fotografere litt med dronen også.

På veien hjem fikk vi kjenne litt på tropisk regn, da himmelen åpnet seg og store mengder regn falt ned på kort tid. Heldigvis var det ikke alt for langt hjem, men med de manglende kumlokkene, dårlig sikt og til dels dårlige veier var den utfordrende nok. En av de siste dagene vi tilbrakte i byen ble benyttet til å vandre rundt å se på de kjente bygningene, samt kjenne litt på atmosfæren. Vi følte oss forsåvidt trygge, men forsto at man måtte ta sine forholdsregler. Dette består i av, ikke vise for mye penger, holde verdigjenstander skjult og holde seg nogenlunde edru. Deler av byen var ok å gå i på dagtid, men ble ikke anbefalt å besøke etter mørkets frembrudd (Santa Ana`s red light district). Når vi vandret rundt i byen på kveldstid, kunne man se de mange uteliggerne som lå rundt der det var mulig å finne litt ly for natten. Kvelden og vårt besøk i denne byen ble forøvrig avsluttet med noen av de vi hadde møtt på dette hyggelige hostellet. Den kvelden ble vi skysset trygt tilbake til hostellet av de som drev restauranten. Tror det var bra, og dagen etter var det klart for avreise og Honduras som neste stopp. 

 

Honduras

Vi har som tidligere nevnt fått mange advarsler og lest mye om de forskjellige landene i Central Amerika i forkant. Honduras er et av landene hvor det er mye kriminalitet og myndighetene har problemer med å kontrollere de mange gjengene som holder til i landet.

Når vi planla turen var dette et av landene vi bare skulle innom en kjapp tur, men som kom som en stor positiv overraskelse. Kanskje vårt favorittland etter Mexico så langt.

I 2015 lå 18 av stedene vi har vært gjennom på topp 50 lista over «verdens farligste byer. Wikipedia har følgende info: «Republikken Honduras er et land i Mellom-Amerika som grenser til Guatemala, El Salvador og Nicaragua. Honduras har 8 flyplasser med regulær trafikk, 988 kilometer med jernbanenett, og 14 203 kilometer med veinett, hvorav 58 % er asfaltert. 73,1 % av befolkningen over 15 år kan lese og skrive. Honduras er for det meste fjellrikt og vanskelig tilgjengelig. Størstedelen av befolkningen består av spansktalende mestiser. 

Landet har inntil nylig fremstått som det fattigste landet i Latin-Amerika, og har vært opphavet til betegnelsen "bananrepublikk", ettersom nordamerikanske bananselskaper har dominert både økonomien og politikken siden slutten av 1800-tallet.

El Salvador - Honduras var kanskje den enkleste grensepasseringen så langt. Alt unnagjort med import og eksport på to timer. Litt nervøse la vi så i vei mot en by vi hadde tatt peiling mot. Etter noen timer over flere fjellpass med meget morsomme veier, la vi oss inn på et enkelt hotell med en hyggelig eier som i tillegg snakket bra Engelsk etter noen år som taxisjåfør i New York. Hotellet hadde høye murer og en stor lukket port, så vi følte oss relativt trygge. Denne hyggelige karen fortalte oss at vi ikke måtte bekymre oss for Honduras og at gjeng kriminaliteten for det meste foregikk i de store byene. Dette viste seg raskt å stemme. Vi hadde lest mye om en by som er et "must" Copan. Dette er en av de største ruinene etter Maya indianerne og skulle være en hyggelig by. En av motorsyklistene vi hadde truffet tidligere hadde gitt oss et tips om en offroad vei som gikk gjennom jungelen og skulle være underholdende. Veien var ikke synlig på GPS, men Google viste noe som skulle være en farbar vei. Vi fant avkjørselen og la i vei innover de leire/sand-aktige veiene. Hadde det ikke vært for ørene, hadde nok smilet gått rundt hodet på oss begge to den dagen. Noen av passeringene var svært vanskelige og det ble noen titalls vannpasseringer. Vi måtte ofte stoppe opp for å fotografere den flotte naturen vi til enhver tid befant oss i. Det var små enkle bosetninger langs veiene og mennesker som bodde i pakt med naturen. Griser, høner, esler, hester og hunder gikk fritt over alt.

Grensepapirer
TIP (temporary import permit) på plass. Da er det bare å kjøre i vei.

Utafor hotellet
Frode foran hotellet vi bodde på den første natten i Honduras.

Midt på dagen meldte sulten seg og vi begynte å lete etter et sted å få oss litt mat. På GPS kunne vi se en «liten» by  kalt La Encarnacion. Der fant vi en liten fastfood som serverte fritert kylling. Vi ble nok byens store underholdning den dagen, da syklene ble plassert rett på utsiden. 

I løpet av denne lunsjen hadde vi en gutt som prøvde å få oss med å drikke kaffe i hans butikk (ut fra hva vi forsto). Når vi kom frem viste det seg at dette var et kaffe kooperativ som mottok kaffe fra alle bøndene rundt i området. Etter å ha smakt mye av kaffen, ble det omvisning på den lille fabrikken og full gjennomgang av de forskjellige kaffesortene som ble fremstilt. De var så stolte av å kunne vise oss fabrikken så både eier, og alle fremtredende sjefer ble ringt opp og bedt om å stille for å vise oss deres produksjon. Vi lærte mye om både kaffeproduksjon og medmenneskelighet den dagen.Vi måtte etter hvert avbryte for å komme oss avgårde da det fortsatt var et godt stykke igjen.

Kaffebønner
Kaffebønder. Vi lærte mye om ka"e denne dagen.

Resten av dagen fortsatte som den hadde begynt med utfordrende og morsom kjøring gjennom et grønt teppe. Ut på sen ettermiddag stoppet vi igjen for en rask snack. Denne gangen i en svært enkel landsby, hvor hest var det foretrukne fremkomstmiddelet. Igjen ble det kylling, hvorpå de som drev stedet ga oss gaver. Denne gangen fikk vi svart salt og kokos krydder vi ikke har smakt tidligere. Vi var nok det store samtaleemnet også i denne landsbyen.

Dagen fortsatte med super natur, morsomme, men til tider vanskelige kjøreforhold, og topp offroad kjøring. Vi nøt hvert øyeblikk.  

Som vanlig ankom vi byen Copan i solnedgangen. Etter å ha lett litt rundt i denne flotte byen, fant vi et greit hotell og slo oss til for natten.  

Copan er som nevnt tidligere kjent for sine Maya ruiner, så morgenen etter kjørte vi til stedet rett på utsiden av byen. Wikipedia har disse opplysningene:

«Copán er et arkeologisk sted i Honduras. Det befinner seg like ved grensa til Guatemala. Copán er en av de best bevarte byene i Honduras, og var hjemstedet til et stort mayisk kongedømme i den klassiske perioden, og var på sitt høydepunkt rundt 400–800 e.Kr». I tillegg  er det et yrende dyreliv i parken da det fungerer som et reservat for fugler av mange ulike slag. Vi ruslet rundt å så på de imponerende ruinene og kunne bare forestille oss det som hadde foregått her på den tiden. Vi var også heldige å fikk gå ned i de underjordiske gangene som befant seg under ruinene, til tross for at vi ikke hadde billetter til dette. Dette var underjordiske bosteder for overklassen på den tiden. Selv om kvarterene var svært enkle, hadde de ventilasjonssystemer, toaletter og rennende vann.   

Ruiner
Noen av de ruinen som kunne ses i Copan.

Parken i Copan
Parken var stor og med mange ?otte byggverk.

Etter besøket i parken tok vi oss en runde i Copan. Byen livnærer seg stort sett på turisme med mange hoteller og restauranter. Allikevel syntes vi Copan var en flott by.

Neste dag hadde vi sett oss ut en ny «vei» som gikk gjennom jungelen. Denne var heller ikke synlig på GPS, men man finner som regel frem. Vi la i vei etter frokost på like utfordrende veier som den forrige dagen. Vi måtte av å til stoppe å spørre de lokale om retningen, og noen feilnavigeringer ble det. Da vi på forhånd hadde bestemt oss for å komme oss til kysten, valgte vi etter hvert å kjøre hovedveiene for å rekke frem. Vi klarte likevel ved en anledning å feilnavigere. For å komme på rett vei igjen viste GPS en liten sti som skulle ta oss tilbake til hovedveien. Denne stien gikk gjennom noen plantefelter og viste seg å være svært så fuktig. Dette medførte at vi satte oss fast i dyp gjørme og i tillegg havnet på trynet av å til. Vi traff også en mopedist som fortalte oss at vi ikke burde befinne oss her etter mørkets frembrudd. Vi kom oss raskt ut på hovedveien og fortsatte vår ferd mot havet. Etter en stund måtte vi likevel innse at vi ikke ville rekke frem den dagen og tok inn på et lite sted. Dagen etter fortsatte vi vår ferd mot Tela, og ankom byen på ettermiddagen.   

Pappegøyer
I alle trær satt papegøyene og skrek. Artig å se de i sine rette omgivelser og ikke i bur.

Navigeringspause
Frode måtte ved flere anledninger stoppe for å høre om vi var på rett vei. Ikke alltid like lett å navigere gjennom jungelen når man er ukjent og ikke har kartgrunnlag.

Sykkel fast i gjørma
Annette sin sykkel gravde seg ned i gjørma og ble sittende fast. Denne etappen ble svært slitsom.

Velta sykkel
Også Frode fikk kjørt seg. Her har det gått litt fort i svingene og resultatet ble slik. 

Tela viste seg å være en liten rolig kystby. Etter å ha tatt en runde på de forskjellige hotellene med den obligatoriske pruterunden, bestemte vi oss for et hotell i enden av stranden.

Den kvelden gikk vi ut i den lille strandgaten og koste oss med en bedre middag og drikke.  

Gatene yret av mennesker som koste seg og de mange salgsbodene. Det var også mange musikanter å se i gatene. Vi likte stedet så godt at vi like godt bestemte oss for å bli noen dager.  

Her benyttet vi anledningen til å bade, spise og nyte tilværelsen noen dager.

Byen Tela
Ankomst det karibiske hav og byen Tela. Vi måtte ta et bilde foran det fargerike skiltet.

Dronebilde over Tela
Tela. Dronebilde av strand med byen i bakgrunnen.

Solnedgang
Solnedgang på Playan i Telia ved det Karibiske havet.

Vi har underveis hatt litt sporadisk kontakt med en annen motorsyklist (Thor Hammer og hans kjæreste Cecilie Sommer) som også kommer fra Norge. Da vi på forhånd visste at neste grensepasseringen inn i Nicaragua skulle by på visse utfordringer, hadde vi snakket om å ta denne sammen med de. De hadde hatt litt problemer med sykkelen så vi lå noen dager foran de. Vi bestemte oss derfor å møtes litt lengre sør i Honduras.   Stedet vi ble enige om å treffes ved, var et «Jungle lodge» som lå langs en elv utenfor byen La Ceiba. Så etter avskjed med Tela kjørte vi mot bestemmelsesstedet. Fra hovedveien snirklet det seg en dårlig vei som fulgte elven opp fra havet. Etter noen militære sjekkpunkter (våpen og dop) kom vi frem. Her ble vi innkvartert i små svært enkle hytter. Lodgen lå ved en elv og var en populær plass for rafting. Her benyttet vi anledningen til et forfriskende bad i den flotte elven. I tillegg til elven var det naturlige dammer i fjellformasjonen som vi kunne kose oss i.  

Dagen etter ankom Thor og Cecilie. Siden stedet ikke hadde så mye annet å by på, bestemte vi oss for å kjøre videre allerede neste dag. På nytt ble det et forfriskende bad hvorpå vi spiste middag og fortalte om hverandres opplevelser så langt på turen. Ved bordet den kvelden planla vi den videre ferden mot Nicaragua. Vi tok frem google og så på de alternative rutene vi kunne velge. På kartet gikk det en vei som fulgte grensen mot Nicaragua, og i retning av Stillehavet. Grenseovergangene for turister ligger på vestsiden. I tillegg lå det en park på vegen dit som jeg hadde blitt anbefalt å kjøre gjennom. Vi startet tidlig den neste morgenen.

I begynnelsen var veiene asfalterte og fine, men dette skulle snart endre seg. Noen mil senere viste GPS at vi skulle ta av hovedveien. Etter litt diskusjon og nærmere titt på kartet fortsatte hovedveien i feil retning, så vi tok stikkveien. I begynnelsen var dette en bred flott grusvei med lite trafikk gjennom et nydelig landskap. Men etter noen timers kjøring opp i høyden begynte veien å endre karakter. Veien ble smalere og svært så dårlig. Litt senere endret den seg igjen, og vi skjønte at vi ikke ville nå målet den dagen. Vi kom inn i partier som var svært våte og bar preg av fraværende vedlikehold. Det ble kjøring for det meste i første og annet gir resten av den dagen.

Dårlig vedlikeholdt vei

Veiene ble dårlige etterhvert. Her har mer enn halve veien rast ut.

Gjørmete veier

Gjørme og dårlige veier gjorde fremdriften vanskelig.

Sykkelen havna i grøfta

Her gikk det nesten galt. Frode fikk sleng på sykkelen ved det sleipe underlaget og havnet ut i grøfta. Heldigvis gikk det bra også denne gangen.

Etter å ha kjørt hele dagen og solnedgangen nærmet seg begynte vi å lete etter et mulig overnattingssted. På veien så langt hadde vi ikke sett et eneste hotell, og i appen «iOverlander» som vi benytter, fikk vi ingen hjelp denne gangen. Vi bestemte oss for å fortsette litt til og se hva som dukket opp.

Atter igjen ble det kjøring inn i solnedgangen. Heldigvis dukket det opp en liten landsby som vi stoppet i. Thor og Cecilie gikk inn for å se på et Hostel som en gammel dame drev. Hostellet så meget slitent ut, så i mellomtiden snakket jeg med en ung gutt som kunne fortelle at det fantes et annet bedre Hotell i denne lille byen. Etter litt leting fant vi noe som kunne minne om et hotell. Hotellet fikk duge for en natt og det hadde også en lukket garasje vi kunne parkere syklene med bagasjen på. Strømmen var for anledningen borte i denne lille byen, så mens vi ventet på den gikk vi for å spise ved byens ene restaurant. Man bør være svært glad i kylling på en slik reise, da dette normalt serveres de fleste steder.

Det ble tidlig kvelden på oss alle den dagen. 

Vår ferd mot grensen fortsatte neste dag på dårlige veier. Men etter hvert kom vi inn på noe som skulle viste seg å være en hovedvei. Utrolig hvordan veiene skifter karakter. Vi fikk nå en perfekt asfaltert vei som snodde seg over åsene, og vi fikk lagt bak oss mange mil før det var tid for lunsj. Litt etter vår stopp nærmet vi oss parken jeg tidligere hadde hørt om.  

Vi la i vei mot det som skulle være en attraksjon, og igjen var det dårlige grusveier som møtte oss. Heldigvis endret denne seg og gikk over i bratte asfalterte veier som fortsatte oppover i lang tid. Vi var nå på vei til «Valley of Angels» som skulle vise seg å være en liten populær turistby i fjellene. Her benyttet vi anledningen til å se oss litt om i denne populære byen. Etter litt forfriskninger la vi i vei mot målet.  

Barista cafe

Jippi. Her fikk vi god kaffe og en kakebit ved en stopp i fjellene. Ekte barista cafe.

Veien ned fra fjellet var trafikkert og vi måtte stoppe mye på grunn av veiarbeid. Vi hadde satt oss kystbyen San Lorenzo som mål, da stedet lå i passe avstand fra grensen til Nicaragua. Dessverre måtte vi først gjennom Tegucigalpa som er hovedstaden i Honduras. Alt dette tok tid, og igjen ankom vi først etter solnedgang. Byen bar preg av å være en havneby, og ikke den type kystby vi håpet på. Siden vi skulle være her noen dager og forberede passeringen av grensen, besluttet vi å ta oss inn på et bedre hotell. Etter å ha sett på mange dårlige hoteller, fant vi til slutt et bra Hotell med svømmebasseng.  

Etter å ha sjekket inn og kommet oss ut av Mc klærne, gikk vi ut for å finne en matbit. Etter en tur gjennom byen kunne vi konstantere at det meste var stengt, så vi havnet på en Kinarestaurant rett ved hotellet. Her fikk vi servert det største måltidet vi har sett på turen. Vi hadde nok misforstått litt og halvparten ble igjen. Dette ville damen gi til de fattige som befant seg i området og som vi syntes var en flott ide. Mette og fornøyde gikk vi til sengs den kvelden.  

Turens største måltid

Det største måltidet på turen. Godt vi var sultne etter en lang dag i setet.

Dagen etter satte vi i gang med papirarbeidet som skulle sendes til Nicaragua. Dette er forhånds registrering av alle som skal reise til landet og må gjøres. Dette papiret skal leveres minimum 7 dager før man krysser grensen fikk vi senere vite. Dagen ble ellers benyttet til litt kjærkommen avslapping ved svømmebassenget.

Vi hadde tidligere blitt forespurt av en Nordmann som reiste motsatt vei om litt hjelp. Han hadde problemer med kartene sine på GPS. Han dukket opp på hotellet senere på ettermiddagen, og sjekket inn.  

Vi ble alle enige om å ta en runde på byen den kvelden, etter å raskt ha løst problemet med GPS. Vi hadde en meget hyggelig kveld med hele gjengen. 

En munter forsamling på hotellet
En munter forsamling på hotellet. Fra høyre Thor Hammer, Cecilie Sommer, Kurt Gøran Andersen, Annette og Frode. Mange gode historier ble fortalt i et hyggelig lag som varte til langt ut på natt.

Dagen etter var det klart for avreise mot Nicaragua og grensen. Gøran skulle fortsette mot Guatemala, så våre veier skiltes der.  

Lite visste vi om hva som skulle komme, men det får dere lese om i vårt neste brev som kommer om kort tid.

Vi benytter anledningen til å ønske familie, venner og alle lesere et riktig godt nytt år.  

Som tidligere kan dere også følge med på vår reise på Facebook: @bikersroad2adventures