Byen er kjent for sine vulkaner, kaffe industri og er et sentralt reise punkt for turister som besøker dette Landet. Atmosfæren i byen er behagelig og avslappende til tross for antall mennesker. Alle vi møter er utrolig imøtekommende og gjestfrie. Igjen slår det oss hvor avslappet og fornøyde disse menneskene virker å være, og de har alltid et smil på lur. 

Men først må vi fortelle litt fra der vi slapp tidligere, som var storbyen Acapulco.

Derifra bar det videre langs kystlinjen som bydde på meget artig kjøring. Naturen var flott og frodig og med veier som snodde seg opp og ned de mange fjellene langs kysten. Men veistandaren var ikke alltid like bra. Huller i veien møter vi til stadighet, og de altfor mange fartsdumpene, kommer titt og ofte, uten å være plassert der med noen mening. «Tope» er et ord man lærer raskt som betyr fartsdump, men dessverre er det stor mangel av skilt.

Langs ruten vi kjørte lå de små landsbyene tett. Der er de kjente bodene med frukt, klær, mat, små mini markeder, og ikke minst lokale små restaurantene som perler på en snor. De mange villhundene løper rundt, og plutselig kan det også stå en hest eller ku ved siden av veien og gresse. Derfor er konsentrasjon under kjøring meget viktig.

Det slår oss imidlertid hvor rolig atmosfæren er overalt. Stress synes å være en fjern ting her i Central-America.

Demonstrantene

Kort tid etter vi forlot Acapulco, oppdaget vi at veien ble blokkert av demonstranter. Store lastebiler var plassert i begge kjøreretningene for å sperre veien og vi ble fortalt at vi ikke ville komme igjennom, men måtte snu. Dette hadde Frode lite lyst til, da dette ville innebære en stor omvei på flere timers kjøring.

Som den standhaftige personen han er, kjører han sikk sakk mellom menneskene og presser seg forbi en av barrikadene. Så stopper han motoren midt blant folkemassen, smiler og spør hva som foregår. Først blir han igjen fortalt at vi må snu, eller vente kanskje 4-5 timer til demonstrasjonen er over.

Grunnen til demonstrasjonen var at folkene som bodde her, var blitt fortalt at de måtte flytte fra hus og hjem grunnet en ny veitrase.

Plutselig kommer det en engelsktalende mexicaner. Han sier først at vi må snu pga. demonstrasjonen. Deretter spør han Frode hva vårt ærend er. Etter litt frem og tilbake, bestemmer de seg for at vi kan kjøre gjennom på en liten grusvei som går forbi blokaden. Så da bar det videre og vi var meget fornøyde for og kunne fortsette å slippe å vente.

Mot kvelden prøver vi å finne overnatting, så vi svinger av mot en liten by som het Santa Domingo. Det hadde begynt å regne (noe det gjorde ofte på ettermiddagene), og vi kjente oss klare for litt hvile.

Byen var ved første øyekast, en «stusselig» by, med mange smågater, og så ut som et litt fattig strøk uten de store overnattingsmulighetene.

Vi så lite mennesker ute i gatene og de vi møtte ristet bare på hodet når vi spurte om hotell.

Til slutt fant vi en som sa joda, det var et hotell her, og pekte på et hus rett over gaten. Det var ingen skilt ved huset som tilsa at det var et hotell, men siden gutten vi snakket med sa det var et hotell, kjørte vi inn innkjørselen til stedet. Det minnet mer om en innkjørsel til et privat hus.

Annette og Frode utenfor den gjestemilde Mexicanske familien

Vi banket på døren, og ut kom en dame som så veldig overrasket på oss, der vi spurte om ikke dette var et hotell.

Ut kom så en mann, som rask slo over til engelsk. Huset var ikke et hotell, viste det seg, men en såkalt coach surfing. Vel, noe han hadde drevet med før, men ikke nå.

Men med den fantastiske gjestfriheten som dette folket viser, sier han at han har et rom vi kan overnatte i.

Så da takket vi ja til dette, da det ikke var fristende å lete videre.

Senere gikk vi ut for å spise en rett han hadde anbefalt oss (Tlayuda en slags mexicansk versjon av pizza) restauranten var imidlertid stengt, så vi fant et annet lite sted. Denne minnet lite om et spisested. Det var en grill, noen få plastikk stoler og et bord. Men de satte igang å lage den mest fantastiske mexicanske retten som overgikk mye av det vi hadde spist så langt. Det var en litt surrealistisk opplevelse. Men utrolig godt var det. Dette var helt klart en liten by hvor alle kjenner alle, og alle de små tuc tucene, syklister og gående som passerte tutet og hilste.

Tilbreder mat

Her er damene i gang med å lage den lokale berømte Mexicanske pizzaen, Trenger ikke være veldig fint for at det skal smake bra.

Annette nyter kvelden.

Hvem skulle tro dette var en restaurant. Annette venter spent på måltidet.

Annette nyter lokale maten

Det smakte alldeles nydelig denne retten

Pga regnet som til tider høljet ned, hadde mange trukket over seg en stor regnfrakk, som rakk helt ned til anklene. Et litt gøyalt syn syntes vi da.

Dagen etter ville vi gjøre opp for oss og prøvde å gi de noen penger, noe de ikke ville ta i mot. Vi spurte om det var noe annet vi kunne gjøre for de, og det ble til at Frode tok med konen til denne gjestfrie mexicaneren med på en liten kjøretur, til hennes store fryd. Frode hadde «gasset» på litt over noen veier, og alt han kunne hørte var høye gledeshyl. Så der ble nok en liten motorsykkelspire født. Hun hadde virkelig stjerner i øynene når hun så på Frode etterpå. Kanskje greit vi måtte kjøre videre…..

(10)Etter å ha spist en god frokost dette paret disket opp med, bar turen videre til grensebyen Tapachula. På de siste 30 km mot denne grensebyen så veiene ut som om de hadde blitt «teppebombet» og våre stakkars støtdempere fikk kjørt seg. Tapachula var en relativt stor by med mye mennesker og støy. Lite hjalp det også når hotellrommet var rett over et treningsstudio med høy workout musikk fra ni om morgenen til ti om kvelden. Frode fikk imidlertid testet om han hadde fått ørevoks, og fikk en lege til å sjekke dette.(11) Legen beroliget med at han ikke hadde voks, men derimot en liten forkjølelse. Så et problem mindre å bekymre seg over.

Frokost hos familien

Her spiser vi frokost sammen med den nydelige familien vi overnattet hos. Snakk om gjestfrihet. 

Frode hos legen

Frode hos legen, han begynte å høre dårligere enn normalt. Det var kun en liten forkjølelse som ville gå over av seg selv. 

Etter to dager i denne byene, bar det avgårde til grensepasseringen mot Guatemala, Talisman.

Det første som møtte oss etter en feilmanøvrering var guatemalere i like røde skjorter, som var over oss. De begynte å peke og rope om at vi hadde kjørt feil og at vi måtte først hit, og så dit.

Den ene presenterte seg for å være «sjefen» og viste oss sin godkjenning for å hjelpe med papirene ved grenseovergangen. Først utsjekking på den mexicanske siden, som gikk veldig raskt. Deretter bar det inn på en lukket parkeringsplass i transittsonen. Her ble raskt en fjær til fem høns. Frode ble tatt med, og jeg ble stående for å passe på syklene. Det gikk etter hvert litt ut av kontroll for Frodes del, hvor de påsto at vi måtte betalte for import av syklene, slik vi hadde gjort i Mexico, som en garanti. Dette viste seg senere å være en stor bløff. Videre stresset de oss med at vi ikke kunne stå der vi sto da «kjeltringer»fulgte med på oss, og at vi måtte skynde oss.

På et tidspunkt ville de ta oss med på en 10 min tur ut av grensområdet for å  ta ut penger til importen. Dette nektet vi, og vi begynte å forstå at vi hadde blitt grundig lurt, men måtte bare komme oss ut av situasjonen. I tillegg forlangte de penger for å ha «hjulpet» oss med papirene (ha-ha).

Slukøret og litt forfjamset, kunne vi endelig kjøre avgårde. Litt senere kunne vi konstantere (etter litt nett sjekk) at det ikke skulle kostet på langt nær hva vi hadde måttet ut med. Så dette ble en dyrekjøpt erfaring. «But, the show must go on….» så vi brukte noen dager på å riste det av oss. Liten vits å surmule for mye over en slik hendelse.

Frode sammen med de som svindlet oss.

Frode sammen med de som svindlet oss for 700-800$. Hadde vi bare visst.

Frode sammen med tolleren

Frode og en av "hjelperne" ved grensen inn til Guatemala.

Vi reiste til byen Malactan, kun noen få mil etter grensa. Frode har fra tidligere erfaringer lært at man bør komme seg unna grensene, men da vi fant et bra hotell med sikker mc parkering, slo vi oss til for dagen. Vi var slitene og litt deppa etter dagens hendelser.

En ulykke kommer sjelden alene. På tur ut fra byen Malactan dagen etter hørte jeg ulyder fra sykkelen. Frode sjekket, og det viste seg at bakhjulslageret hadde røket(16).

Da var det ingen vei utenom, enn å returnere til hotellet. Heldigvis var vi ikke kommet så langt, så etter at Frode hadde kjørt all bagasje og parkert sin mc ved hotellet, trillet vi min sykkel gjennom gatene til hotellet.

Etter hvert begynte Frode å ta av bakhjulet. Når han holdt på med dette kom hotell eieren bort og spurte hva som var i veien med sykkelen. Frode pekte og prøvde på dårlig Spansk å forklare problemet (kaputt). Hotelleieren gestikulerte og forklarte at dette ikke var noe problem i Guatemala. Han skulle ta en telefon til en mekaniker han kjente. I mellomtiden hadde det kommet en tysk gjest dit, som het Bob og snakket flytende spansk(24).

Ødelagt bakhjul-lager

Her mangler det noen kuler.

Det dukket plutselig opp en lastebil med to mekanikere som skulle ta med sykkelen (23), med hjelp fra vår nye venn Bob til å oversette og forklare fikk vi spurt om hvor mye dette skulle koste, og hvor lang tid det skulle ta.

Annette sin sykkel kjøres avgårde.

Annetts sykkel kjøres avgårde til verkstedet. 

Svaret de da ga oss var overraskende. De ville bare hjelpe til, så de ville bare ta betalt for nye deler de trengte. «Motorsykelister verden rundt må hjelpe hverandre var svaret som kom». Så avsted bar det med min sykkel på lasteplanet, med Frode og Bob kjørende etter på Frode sin sykkel.

På verkstedet ble lagrene tatt ut (15), og det viste seg at man i tillegg måtte bestille en ny del. Siden det var lørdag, kunne vi ikke få sykkelen før på mandag. Frode kjøpte så litt forfriskninger til gutta på verkstedet, og senere på kvelden ble det en bar til bar runde med Bob(20).

Annetts sykkel på verksted

Sykkelen til Annette fikk problemer med bakhjulslagret. Her har de begynt å jobbe med saken. 

På bar runde

Bar til bar runde med Bob. 

Dette viste seg å bli en svært så artig opplevelse, da de lokale følte seg svært beæret over at to «hvite fremmede» ville gå inn på barene som nok ikke var besøkt av vestlige før.

Bob var en svært så høflig fyr og godt kjent med bruk og skikk, og dette førte til at ingen ting skummelt skjedde, kun noen salgsmål bland fulle lokal guatemalere som hadde fått en eller to for mye.

Vi ble også introdusert til en ny rett, kalt Tamales. Mais kokes som en stappe og kjøtt, løk og chilisaus helles over og serveres på et bananblad. Dette smakte fortreffelig.

På mandagen var sykkelen klar for henting. Det ble en sen avreise, noe som skulle straffe seg. Det var mye regn denne dagen, og til tider høljet det kraftig ned(27). Trafikken var også ganske tett og heftig. Mye forbikjøring av saktegående trailere og lokale busser, samt veier som så ut som de var teppebombet, gjorde kjøringen relativt krevende.

På vei til San Pedro, Guatemala

En liten stopp på vei til San Pedro, Guatemala. 

Da mørknet begynte vi å lete etter overnatting. Men vi rakk vi ikke å finne noe før det ble bekmørkt. Så med store huller i veien, mørkt og regnfullt, ble det en noe krevende kjøring. Iallfall for meg. Plutselig kjørte jeg ned i et kjempestort hull så jeg trodde hele sykkelen skulle falle fra hverandre. Vi kjørte inn til siden, og jeg var meget bestemt på at jeg nå ikke kjørte en meter til.

Da ser vi at vi står utenfor et skilt som sier hostel. Det viser seg å være et hostel man kan ha på timesbasis. Hmmm. Vel, med speil i taket, og duftmaskin som sprøytet ut litt kvalmende søt luft, ble natten tilbragt her. Syklene sto trygt bak porten, og vi var slitne etter dagens noe strabasiøse kjøring, så vi sovnet som barn.

Dagen etter bar til byen San Pedro ved sjøen Lago Atitlan. Kjøring bøy på veier med både grus, steiner, leire og asfalt. På vei mot denne byen, kjørte vi langs med innsjøen, før veien snodde seg opp og bak vulkanen med samme navn som byen. Plutselig gikk veien over til det som så ut til kun å være en kjerrevei. I starten var den belagt med relativ store steiner som ikke akkurat lå jevnt på bakken. I tillegg starten denne traseen med oppoverbakke. Grunnet mye regn den siste tiden og luftfuktighet på over 85%, hadde intercomen sluttet å fungere. Frode kjørte avgårde i sin vante fart, og jeg sto igjen og kjente litt på adrenalinet før jeg ga gass. Det gikk fort både hit og dit, og siden jeg nok hadde for lav fart, gikk jeg selvfølgelig over ende.

Noe rådvill, og uten kontakt med Frode, ble jeg stående et par sekunder og fundere. Plutselig ser jeg tre politimenn til fots komme springende. Deretter kommer en annen guatemaler, som antagelig arbeidet på en maisåker like ved, og som plystret høyt for å tilkalle noen flere. Så før jeg visste ordet av det, hadde de reist opp sykkelen, og trillet den et stykke oppover til der veien slaket ut. Frode hadde i mellomtiden snudd og kommet tilbake for å se hvor jeg hadde blitt av. Vi takket alle som hadde hjulet til, og både politimennene og vi tok bilder(29). For en artig opplevelse. De er jo hjelpsomheten selv.

Sjøen Lago Atitlan

Et bilde fra San Pedro.

Annette med de hjelpsome politimennene

Annette med de tre politiene som hjalp til å løfte opp sykkelen etter velten. 

I byen San Pedro fant vi et meget koselig sted. Dette besto av fire separate boenheter som hadde felles kjøkken og egen inngjerdet hage med hengekøyer, bord og stoler til å slappe av i.

I begynnelsen var vi alene der, men dagen etter kom det først et amerikansk par, deretter et par til, og tilslutt et tysk par. Så da ble det litt sosialt, og man utvekslet reiseerfaringer og tips om land og steder man har vært.

Vi meldte oss på en spansk skole, som vi gikk på over noen dager. Skolen var plassert ute i idylliske omgivelser, omkranset av eksotiske trær og blomster ved innsjøen. Men det viste seg å være noe mere krevende affære enn antatt, og etter tre dager orket vi ikke mer. Hjernen vår var kanskje noe overbelastet med alle inntrykkene som reisen gir oss. Så vi får  heller ta et nytt kurs ved en senere anledning. Læreren vi hadde var meget flink, og vi sitter forhåpentligvis igjen med noe lærdom vi kan praktisere videre.

Å ta en tur opp vulkanen San Pedro, var et lite «must»(46 og 48), så vi bestemte å ta en tur opp. Lite ante vi at denne turen skulle koste mere krefter enn vi egentlig hadde. For et blodslit. Turen snirklet seg bratt oppover, og det var absolutt ingen form for hvile.

Vi startet klatringen på 1500 m, og i hele tre timer slet vi oss oppover, til alle musklene i bena verket, og på et punkt trodde vi ikke at vi orket å gå et skritt til. Likevel var det en opplevelse å se all vegetasjonen på vei oppover. Kjempetrær med slyngplanter som dekket nesten hver eneste gren, og lianer som hang ned. Frodig og grønt var det iallfall i dette landet.

Vel oppe på 3020 m, var utsikten selvfølgelig flott.(49) Vi kunne skue ut mot de andre vulkanene, innsjøen og alle de små landsbyene som omkranset Lago Atitlan.

Turen ned regnet vi med skulle gå lett, men den var omtrent like hard. Man kan trygt si at vi har gått vår siste vulkan. «Been there, done that».

På vei opp vulkanen

Her på vei opp til Vulkanen San Pedro. Flott jungelaktig skog.

Endelig på toppen.

At last. På toppen, men fy for et blodslit det var. Flott utsikt selvfølgelig. 

Etter vårt opphold i San Pedro gikk reisen vår mot Antigua, som ble ble en stor overraskelse. Til tross for å være tidligere hovedstad i Guatemala, var dette en flott storby på høyde med Praha og Krakow. Spesielt gamlebyen imponerte oss stort med sine store flotte kolonianske gamle bygg. Bygningene var utformet med flotte søyler og utskjæringer. Til og med malt i flotte farger og en utrolig praktfull kirke og andre historiske bygninger .

Det var et vell av ekstremt flotte interiør messige restauranter og barer, på rekke og rad i denne vakre og sjarmerende byen. Brolagte gater satte også prikken over ièn, selv om de var et mareritt å kjøre på. I bakgrunnen så man den høyreiste vulkanen Agua, som var et flott skue fra byen.

Annette poserer i byen Antigua

Annette poserer i byen Antigua. 

Antigua

Antigua.

Vi hadde noen meget gode måltider her. Spesielt den ene restauranten, som lå litt i utsiden av bykjernen var en opplevelse med flotte malerier av gatene malt på veggene(64). Betjeningen var superhyggelige, og vi endte opp med å spise både lunsj, middag og dessert før vi var ferdig.

Frode og Annette spiser middag

Her nyter vi et fantastisk godt måltid i en meget sjarmerende lite lokal resturant litt utenfor bykjernen i Antigua. På veggene var det malt tro kopier av gatebildet i byen. 

Utsikt mot vulkanen.

Antigua by night. 

Ferden vår gikk så videre mot kysten igjen. Frode valgte en vilkårlig vei, som gikk utenom hoved veiene. Dette viste seg å bli en meget morsom dag. Veien snirklet seg først oppover åsene og opp i høyden. Deretter gjennom små fjell landsbyer, hvor menneskene levde i meget enkle kår. Her gikk griser, høner, hunder og katter fritt omkring, både ute og inne i husene.

Vi hadde en stopp for å ta litt å drikke i en av disse små landsbyene. Det var meget tydelig at de ikke har besøk av så mange utlendinger her, så de fniste og lo.

Vi prøvde å kommunisere med den lille spansk kunnskapen vi har tilegnet oss så langt (antagelig til deres store fornøyelse) for de fortsatte å fnise av oss. En liten gutt på 2 år hadde en t-skjorte med Ronaldo på. Han sparket ivrig på ballen sin. Så kanskje er drømmen for ( små ) gutter her, ikke så ulikt gutters drøm i andre vestlige land.

Etter denne korte stoppen havnet vi på mer krevende offroadveier. (81,82 og 83)Vi var en stund usikker på om den egentlig var kjørbar. Vi frydet oss iallfall stort, da landskapet vi kjørte i var utrolig flott med åser som var kledd med grønt.

Annette på røff offroad vei

Annette i røffe veiomgivelser. Veiene var morsomme, men litt vanskeligere enn normalt.

Frode foran lava massene vi prøvde å kjøre over.

Frode foran lavamassene vi prøvde å kjøre over. 

Etter en stund gikk veien bratt ned en kronglete kjerrevei. Da så vi plutselig svart massiv størknet lava. Den kom fra vulkanen Pacaya, som vi så lenger opp framfor oss. Her hadda lavaen rent i brede striper, og tilslutt endt opp nederst i dalen. Wow. Det var et utrolig kult syn. Vi kunne nesten fornemme hvordan det hadde vært under utbruddet, med rødglødende tjukk lavamasse, og hvordan spruten sto opp fra krateret.

Det var en vei over lavamassene som de lokale benyttet, så Frode la i vei opp bakken først. Men, det var ingen enkel sak. Flyveasken fra lavaen, var tynt som askestøv, og sykkelen slang hit og dit. Det var null grep. Vi skjønte fort at dette var nytteløst. Å komme opp til krateret på syklene, kunne vi bare gi opp.

Men uansett var det en flott opplevelse. Og den svarte massive lavaen mot det illgrønne landskapet var et spektakulært syn. Ikke så mange forunt å se.

Vi kjørte tilbake den veien vi hadde kommet, og etter hvert måtte vi begynne å se etter overnatting. Frode oppdaget da, at vi kom tilbake til stedet vi hadde spist frokost tidligere på dagen. Så ruta vi hadde kjørt viste seg å ha vært en sirkel.

På leting etter hotell, nærmet vi oss Guatemala city, som viste seg å være svært så belastet med trafikk og aggressiv kjøring. Det var enorme køer, og diesel og svart oljerøyk veltet ut fra lastebiler og de mange lokale bussene som ferdes her. Mørket falt på, og der prøvde vi desperat å finne et hotell.  Dagen hadde allerede vært lang, og med den intense kjøringen måtte jeg kaste inn håndklede, og ta en «timeout» fra galskapen, for å kunne klare å fortsette. Av og til kan det bli litt for mye.

Fant omsider et helt greit hotell, som også hadde restaurant med den beste kinesiske maten vi hadde smakt på lenge. Utslitte og mette sovnet vi fort.

Dagen etter bar det ut i galskapen igjen, men da i dagslys. Dette er helt klart en storby med mye trafikk og lange køer omtrent døgnet rundt virker det som.

Ikke en by man har så veldig lyst å kjøre så mye rundt i.

Etter Guatemala city kjørte vi mot Monterrico og langsmed kysten(94). Fant et hyggelig hotell med enkel standard, men med et veldig flott basseng(92 og 91).

Vi trodde først vi hadde alt for oss selv, men dagen etter var det helg, og da veltet det inn med Guatemalere.

Dette så ut til å være et populært hotell blant de lokale, og vi fikk en stor familie ved siden av oss. En av dem var ganske så høyrøstet og virket noe spesiell, og dro frem den ene ølflasken etter den andre og serverte i øst og vest. Vi krympet oss litt i starten, og tenkte vel at nå ble det ikke så mye fred å få.

Plutselig kommer han over, og tilbyr oss øl. Det viser seg at denne karen jobbet på et ølbryggeri, og har med godt med diverse sorter øl i en stor kjølebag. Han forteller at han har hele familien med seg, mormor, morfar, tante, onkel og barn.

Vel, det viste seg å være en utrolig hyggelig familie.

Frode og Anette sammen med familien fra hotellet.

Familien som bodde ved siden av oss på hotellet, som vi endte opp med å drikke og kose oss sammen med. Hyggelige folk. 

Denne litt høytflyvende sjarmerende karen, sovnet etter hvert. Søvnen hadde nok vært av det tunge slaget, for da han våknet kom han ut døra i adams drakt. Han var ganske så forfjamset og søvndrukken ha-ha. Kona beklaget og geleidet han inn igjen, mens vi andre humret og lo. Dette var nok familiens godlynte klovn.

Vi besøkte noen restauranter både nede på stranden(95 og 96), og i den koselige fredelige byen. Atmosfæren var veldig behagelig og rolig. Alle hilser og er svært vennlige. Vi følte oss heller ikke utrygge på noen som helst måte.

Stranden var av mørk lavasand, og fra havet slo bølgene ganske store inn mot stranda, så noe bading ble det ikke. Stedene langs kysten av El Salvador er forøvrig kjent for å være noen av de beste surfestedene i verden.

Frode og Annette koser seg på stranden.

Her koser vi oss på stranden med sol og øl. Mange fine strandbarer rundt omkring.

Annette kjøler seg ned utenfor strand baren.

Annette dusjer utenfor en strandbar for å kjøle seg ned. Det var så høye bølger at vi ikke turte å svømme her. 

Etter 3 dager kjørte vi mot grensen til El Salvador. Første etappe ble på en liten elvebåt, som fraktet oss over. Ganske idyllisk å kjøre på disse elvene med mangrove skog langs bredden.

Veien og naturen mot grensa var flott, og vi møtte bla lokale cowboyer på hest.

Kuer og hester beitet langs veien, noe som skaper et ganske så romantisk inntrykk av et land som lever på mange måter langt mer i samsvar med naturen enn vi gjør hjemme. De har kanskje ikke så mye. Men de klarer å utnytte det de har på en unik måte.

Vel framme ved grensen som så relativt rolig ut, kommer det raskt en av disse berømmelige «hjelperne» som prøver å «praie» oss med å kjøre en moped opp på siden. Han setter i gang med å fortelle oss hvor og hva vi skal gjøre. Denne gangen velger vi å helt overse dem. Vi svarer også kun på norsk. Så etter å ha hengt seg på Frode en stund, gir de tilslutt opp og lar oss være i fred.

Denne passeringen gikk ganske så  bra. Frode fikk kun litt kjeft av øverste sjef på grensen til El Salvador siden, for ikke å kunne tilstrekkelig spansk da han måtte fylle ut import papirer for syklene. Vi fikk heldig vis hjelp av en familie som selv måtte vente fire dager på nødvendige papirer. De bodde i USA, og kunne engelsk.

Så etter tre timer, kunne vi glade og fornøyde fortsette vår ferd inn i El Salvador.

Som sikkert de fleste av dere har fått med dere, har heller ikke El Salvador det beste ryktet fra nyhetsmedia. Men straks vi hadde krysset grensen og begynt på dette landet, følte vi en ro vi tidligere ikke har hatt. Kanskje vi begynner å venne oss til den sentralamerikanske kulturen og menneskene vi møter på vår ferd. Så langt har det ikke vært noen episoder som har vært ubehagelige i møte med  de nye landene eller menneskene der. Vi har følt oss trygge hele veien. Neste reisebrev vil omhandle El Salvador, Honduras og Nicaragua, som vi da forhåpentligvis har tilbakelagt hvis alt går som planlagt.

 

Dere kan også følge oss på Facebook: Bikersroad2adventures

 

Les også:

Reisebrev 1

Reisebrev 2

Reisebrev 3