Menneskene vi har møtt har kun vært smilende og ikke minst hjelpsomme. Har i grunn ikke noe negativt å si om hverken folk eller land. Faktisk så har vi vel forelsket oss litt i Mexico, med alt det har å by på. Vi nærmer oss nå enden av Mexico, og skal snart over grensen til Guatemala. Der har vi hørt det kan oppstå problemer med grensepasseringen. Vi får se. Ingen spådommer har slått til så langt.

Vi passerte grensen til Mexico gjennom Tecate. Dette var vi fortalt var en liten grenseovergang det var lurt å dra gjennom, da de større ofte er mye mer trafikkerte, og man bruker lang tid. Dette viste seg å stemme. Vi kom oss igjennom denne uten alt for mye styr. Måtte kopiere noen papirer og betale forsikring. Men dette gikk smertefritt, og vi kunne entre landet Mexico. Dagen etter hadde Frode imidlertid fått et tips om at vi måtte ha import papirer for syklene. Dette var det ingen som sa på grensen, så vi hadde ikke noe annet valg enn å snu og kjøre tilbake for å ordne dette. Litt kjipt, men sånn var det. Så den dagen ble brukt til dette.

Noe av det første som møtte oss da vi kjørte over grensen var inntrykket at dette var et fattig land. Mye søppel langs veiene, som også holdt en meget dårlig standard. Store huller i asfalten på motorveien, så her måtte man følge godt med. Ved lyskryss sto det folk som gikk inn blant bilene og ville selge deg forskjellige ting. Husene var av enkleste sort, med blikktak og lappet sammen av det de hadde for hånden virket det som.                                

Frode med øl

Ja sånn kan det gå når man koser seg med de edle varer og klipper seg selv.

Ensenada

Da det nærmet seg kvelden tok vi inn på et koselig hotell i byen Ensenada. Her fant Frode ut at håret var blitt for langt, så da tok han like godt frem barbermaskinen og skrelte av noen tufser her og der, samt halve øyenbrynet. Mannen så ikke helt god ut. Så da var det ingen annen utvei en å barbere bort rubbel og bit. Ble seende ut som den verste gringoen, da han allerede var blitt ganske brun.   

Spiste senere en god middag ute, med musikanter som spilte ved bordene for en liten slant penger. Inntrykket av byen var god. Ikke altfor stor, og en koselig gate med forskjellige butikker og restauranter. Dagen etter bar det som nevnt tilbake til Tecate for å ordne importpapirene på syklene. Endte dagen på et veldig enkelt hotell ved motorveien. Mye trafikkstøy, så nattesøvnen ble ikke av den aller beste sorten. Spiste imidlertid et godt måltid på restauranten ved siden av,  hvor eieren var fra Irak, og serverte oss den nydeligste shish kebaben. Smakte fortreffelig. 

Vi tok så sikte på Mike`s sky ranch for å overnatte. Dette er en av stoppene for BAJA 1000. Mange kommer hit for å trene til nettopp dette. Veien inn til denne viste seg å være svært så sandfylt. Dette gjorde at vi begge hadde store problemer med å holde våre tildels tungt lasta sykler på veien. Det skled både hit og dit. Temperaturen var opp mot 50 grader, så etter å ha kjørt en time og ikke kommet mer enn ca 1km, forsto vi at dette var nytteløst. Vi hadde antagelig omkommet av overoppheting da det gjensto 29 km før vi hadde kommet frem. 

Annette på motorsykkel

Ble fordi kjørt av mange buggyer og lette cross sykler som omtrent fløy forbi oss. Vi var ikke så høye i hatten på dette tidspunktet. Ja sand er et rent H.... 

Litt slukøret dro vi videre på kjærkommen asfalt, til byen San Felippe. Ganske så utslitte etter dagens strabaser tok vi inn på et hotell, hvor det også var restaurant. Her tilbragte vi 2 dager for å hente oss litt inn igjen. Tok en spasertur ned til stranden, hvor de mexicanske tilbragte dagen på stranden. Her hadde de med seg mat og drikke, bord og stoler for å bade og kose seg. Høy mexicansk musikk hører med i dette landet. Men menneskene hygger seg sammen og ser ut til å kose seg. 

påkjørt hest i veikanten

Denne påkjørte hesten møtte oss noen hundre meter inn på veien. Ikke så rart med tanke på hastighetene buggyene kommer i her.

Annette slapper av på en solseng

Annette tar en velfortjent hvil ved bassengkanten. Kjøringen i sanden hadde tatt på. 

Annette foran bassenget.

Noen Pina Colada fikk derimot opp stemningen. 

Innkjøringen til Cocos Corner

Innkjøringen til Coco`s Corner.

Coco`s Corner

Dette var et av de tidligere sjekk punktene for Baja 1000. Her bodde det en mann som etterhvert har blitt en legende. Han kalte seg selv Coco, og var en nå 82 år gammel mann. Etter en ulykke tidligere i livet var begge beina amputert. Likevel bodde han alene ute i ørkenen. Her bodde han nøkternt og hadde laget seg et sted, preget av mannens pågangsmot og humør. Blant annet var taket "tapetsert" med dametruser, og ute på plassen hadde han laget et såkalt "livingroom" hvor man kunne sitte på wc og se på tv (se bilde). En påminnelse om verden langt unna. En original skrue. Alt hadde han laget selv. Ganske utrolig. Gav oss en påminnelse om at vi kanskje ikke alltid tenker på hvor godt vi har det i Norge, iallfall materielt. 

Frode som ser på tv

Veien ditt var offroad, med steiner og grus. Midt ute i ingenmannsland. Vi ble rimelig imponert over alle de store semi trailerne som også  kjørte her. Helt utrolig at de kom seg frem. Det ble noen punkteringer på disse kolossale kjøretøyene rett som det var. Ofte måtte de stoppe hos Coco`s og få hjelp med f.eks. å sveise ting etc. Mange stoppet også for en liten kaffekopp og en prat. 

Andre forbipasserende "bikere" kom også innom for å besøke denne legendariske mannen. Alle fikk servert en kald øl og fikk en hyggelig prat med denne karen. De lot seg nok imponere over hva denne mannen klarte tiltross for sitt handikapp. 

Siden vi ankom sent på kvelden foreslo han at vi like godt kunne ligge over i hans pick up. Han var meget bestemt på at man ikke skulle kjøre når natten falt på her ute i ørkenen. Så sagt, så gjort. Madrassen ble lagt baki, og der ble natten tilbragt, med millioner av stjerner på himmelen over oss. For et syn. Selv lå Coco inne i en enkel seng med hagla under madrassen. Vel, da var vi i trygge hender og kunne sove uten større bekymringer, mens de gigantiske semitrailerne dundret forbi av og til gjennom natten. Bare akkompagnert av en hyene som lusket litt rundt på plassen. 

På vei inn til Coco`s

En liten stopp i skyggen på vei mot Coco`s Corner.

Inne hos Coco

Coco i ivrig samtale med gutta på lette dirtbikes.

Frode hjelper Coco

Frode hjalp til med å installere led lys på det enkle baderommet hans. Dusjen som var en bøtte med vann og en øse som man brukte til å "dusje" seg i. Vi takket ja begge to til en dusj her. Godt etter å ha svettet i den intense varmen. Coco viste tydelig hvem som var sjefen, så Frode falt for en gang skyld i gradene og ble hjelpegutt, og ikke boss. 

På morgenen lagde han en nydelig frokost til oss, før vi satte kursen videre. Denne gangen mot Bahia Tortugas, som vi hadde fått anbefalt av en fyr vi møtte, som sa at dette skulle være bra. 

Vi fulgte da highway 1 og tok av mot dette stedet. Landskapet vi kjørte gjennom var preget av sandsletter og lange sletter med kun sand, salt og fjell. Sanddyner lå også enkelte steder over nesten hele veien, så her måtte man følge med, så man ikke fikk seg en overraskelse. Det mest spennende her var vel en slange som Annette så kveile seg over veien. 

Etter 200km, kom vi endelig frem, og ble møtte av en noe "dyster liten fiskelandsby". Måtte lete en stund før vi fant et hotell, av meget enkel standard. Tok oss en liten matbit, før vi slitne hoppet til køys. Tok oss en liten rundtur for å se dagen etter, men fant fort ut at dette var en landsby for dyp vannsfiske, og hadde ikke noe av interesse utover dette. 

Salt ørken

Illeluktende salt ørken var det også en del av.

Så da ble kursen satt tilbake igjen. Nye 200 km over de samme slettene, og videre mot Santa Rosalia. Kjørte inn i byen her, som tidligere hadde vært en båtbygger by, men som nå var blitt en turistby. Vi syntes denne byen ikke var noe for oss, og fortsatte videre langs kysten. Her svingte vi av veien mot Sant Bruno. Kjørte ned mest for å titte litt. Dette viste seg å være en skjult liten perle av en sjarmerende liten fiskelandsby. Her tok vi inn på et hotell eid av byens prest. En svært hyggelig mann som vi fort likte veldig godt. Dette var et lite paradis, med sine fiskere, de utrolige flotte Pelikanene, små hyggelige landhandlere, og små lokale familiedrevne spisesteder.  

Endeløse sletter med rett vei

Endeløse sletter i ørkenen. 400 km av dette hmm...

Vi ble kjent med et Amerikansk par som hadde kjøpt seg et flott hus helt nede ved strandlinjen. De inviterte oss hjem til seg for en drink på terrassen en kveld. De fortalte at dette var en liten perle hvor man kjente all stress forsvinne etter å ha tilbrakt litt tid her. Gjennom dem ble vi invitert til et annet Amerikansk par som hadde bursdagsfest. Disse hadde også invitert alle de mexicanske arbeiderne sine, da de nylig hadde flyttet inn i et nytt flott hus.

De hadde solgt alt de eide i Amerika og skulle nå bo her på heltid resten av pensjonist tiden. Siste del av kvelden ble tilbrakt hos nok et fast boende amerikansk par på et poolparty i de sene nattetimer. For en kveld og for noe herlige folk. Dette var absolutt et sted man nøt å være, og som det er store muligheter for at vi ønsker å komme tilbake til. 

Poolparty

Frode underholder med historier fra turen. Skal si de var imponert over turen så langt.

El Requeson Beach  

Etter avskjed med Santa Bruno, bar det videre. Men vi kom ikke så langt denne dagen før vi møtte på en mann som kalte seg for "The flying dutchman". Dette var en kar som hadde reist land og strand rundt, og som ikke hadde tenkt å slutte med det første. Han ba oss følge han til en strand i nærheten som vi absolutt måtte se og ta oss et bad i. Dette angret vi ikke på. Dette var en aldeles idyllisk strand, som nesten tok pusten fra oss. Kritthvit sand, og asurblått hav var et skue for øye. Vi vrengte av oss klærne og stupte uti dette herlige vannet. Aldeles nydelig. 

Det skulle også være en annen strand i nærheten som var enda finere, med en liten strand utenfor som du kun kom til ved å krysse en del av sjøen. Så sagt så gjort. Vi dro dit, og ble fort enige om at her måtte vi bare bli noen dager. Vi bestemte oss for å bare ligge i soveposene rett på stranden. Vi hadde tross alt et skråtak som skydd mot vær og vind. 

Annette slapper av på stranden.

Her nyter Annette strandlivet. Vi levde som i Robinson, med med litt mer mat. Fantastiske omgivelser. 

Første natten ble vi vekket av et voldsomt regn. Det var en storm på vei vi ikke hadde fått med oss. Teltet ble raskt reist midt på natten, og dagen etter hadde stormen løyet. Her levde vi som på Robinson, og hadde nær sagt hele stranden for oss selv, kun "forstyrret" av lokale mexicanere, som av og til kom og tok seg et bad. Langs stranden gikk det store flotte hegrer å jaktet på småfisk. De passerte kun få meter fra oss, og de underholdt oss med sine grasiøse bevegelser og utmerket jakt egenskaper. 

Stormen som kommer

Stormen på vei inn.

Hegrere

Hegrer som utfordrer territoriet. De holdt på med denne dansen rett foran oss. 

Bilde sammen med de meksikanske brødrene.

De meksikanske brødrene vi tilbrakte kvelden med på stranda. 

Et ungt brødrepar hadde også tatt turen hit for å snorkle langs mangrovene. De snakket bra engelsk og vi kom i prat med de. Frode fikk bli med den inn til byen for å hente litt forsyninger. Vi satt senere på kvelden og pratet med disse til langt på natta, og det ble vel sådd et lite "adventures-frø" hos begge to, etter å ha hørt om Frodes reiser jorden rundt. 

Så var tiden kommet for å reise videre, og nå til La Paz, for å sjekke reisetidene for fergen over til Mazatlan. Etter et uvær som hadde vært noen dager tidligere, var veien stedevis rast ut og det var små elver som gikk over veien. Disse måtte vi passere. Annette fikk nok i overkant mye adrenalin når hun skulle gjennom en av de. Det kom engstelig over intercomen "Frode, jeg er redd" men svaret fra Frode over intercomen, når hun utrykket sin engstelse var "Gønn på". Vel over kom vi, om dog med gjørmevann til langt oppover magen. 

Hadde tidligere hørt at fergen over til Mazatlan ikke gikk før til neste år, pga reprasjoner. Vel, fremme fikk vi etterhvert kontrabeskjed. Den gikk, men ikke før på mandag. Da det var fredag, besluttet vi like godt å reise til en idyllisk strand kalt for Cabo Pulmo. Møtte flere amerikanske eventyrere på sine lette KLR sykler, som også skulle over med samme ferge, og til Argentina slik som oss. 

Stranden Cabo Pulmo klarte vi dessverre ikke å finne. Da vi hadde kjørt langt denne dagen, og det begynte å bli mørkt, endte vi til slutt opp på et 5-stjerners all inklusive hotell i Cabo San Lukas. 

Fra hotellet

Det var utenfor sesong, så prisen var grei. Dette var et hotell med ferierende mexicanere, så det ble ikke som et opphold på et tradisjonelt turist hotell. Utrolig god buffe med mat og om kvelden var det koselig underholdning med flott mexicansk musikk. Frode la desuten sin elsk på en banana splitt drink, som han nok helte i seg store mengder av. Han var i et spesielt godt humør disse to dagene. Det var egentlig godt å bli skjemt bort noen dager her, så med nye krefter tok vi så fatt på veien opp igjen for å ta ferjen. 

Bilde av motorsyklene på ferja.

Stropper fast motorsyklene på ferjen hvor vi traff flere andre reisende. 

Morsomt var det da vi hadde kjøpt billett, og skulle kjøre mot fergen, fikk på ny kontrabeskjed om at denne fergen til Mazatlan ikke gikk, men at vi derimot måtte ta fergen over til Topolobampo. Dette er kanskje litt typisk den mexicanske attituden, så man kan bli noe frustrert.

Ombord på fergen kom vi, ifølge med de andre amerikanske (og en tysk) biker. Disse var hyggelige nok til å hjelpe oss med å bære all bagasjen, da vi ble fortalt at det ikke var trygt å la dette stå igjen nede i lasterommet. Det var rimelig varmt der, så vi svettet som noen griser. En av gutta hadde kjøpt lugar, som han var snill nok til å la oss legge fra oss bagasjen. Vel, det fylte opp hele lugaren kan man trygt si. Turen over ble et hyggelig samvær med gutta. Frode spanderte øl, og ingen var vel lei seg for det. Annette tok seg etter hver en liten hvil sammen med all bagasjen på lugaren. 

Ved ankomst til Tapolobampo kjørte vi sammen til et hotell rett i nærheten, da det var blitt oss fortalt at man helst ikke skulle kjøre her etter at det hadde blitt mørkt. Hotellet var helt greit, og vi dro ut å tok oss en matbit på en lokal spiseplass. Det var da et plastikk bord og stoler ute på gaten, mens hunder og katter kom bort til oss for å prøve å få seg en liten bit.  

Spisestedet i Topolobampo

Her inntar vi et måltid på gaten i Topolobampo sammen med noen av de vi møtte på fergen.

Noen tiggere kom også bort, men de var ikke altfor pågående. Så vi oppfattet ikke stedet som hverken usikkert eller truende. Det viser nok en gang at man ikke skal høre på alt som blir fortalt. Det stemmer som regel ikke, er vår erfaring så langt.  

Frode hadde lagt opp til at vi skulle følge en vei som heter Mex 200 som følger kysten på østsiden av Mexico. Så neste dag la vi i vei på vår ferd nedover kysten. 

Første stopp var byen Mazatlan som Frode hadde lest om tidligere. Dette viste seg å være en by vi begge likte svært så godt. Vi forelsket oss særlig gamlebyen med flotte mursteins bygninger malt i forskjellige farger. Om kvelden ble de opplyst med lys, som skapte en spesiell stemning. Gatene hadde også innfelt lys i brosteinene, og det var nydelige klatrebusker med blomster som prydet veggene. Midt i sentrum av gamlebyen var det en liten park, omkranset av restauranter. Her spiste vi en meget god middag, mens vi ble underholdt av lokale musikere/sangere av høy kvalitet. Kelnerne sang av og til, og andre lot seg rive med av musikken og danset ivrig til salsa rytmene. For en kveld, måtte nesten klype oss selv i armen. 

Vi tok oss også opp på det som er et av verdens høyste naturlige fyrlys, El Faro. Veien opp dit snirklet seg oppover med mer enn 350 trappetrinn opp til toppen. Siden vi hadde en noe dårlig kondis etter måneder på sykkelen, kjentes dette godt i kroppen. Samt luftfuktighet på 70%. Svetten rant i strie strømmer, men utsikten på toppen var fantastisk og verdt strevet. 

Bilde av Mazatlan

På vei opp til fyrlyset

På vei opp til fyrlyset i Mazatlan. Fin utsikt. 

De fleste stedene vi finner/overnatter er tilfeldigheter. Vi har valgt å ikke planlegge så mye, da dette tar noe av sjarmen ved å reise. Som regel har vi kjørt lenge nok for dagen og trenger en stopp. Frode begynner å inspisere kart og vi begynner å kjøre innom små tettsteder som dukker opp. 

Slik fant vi San Blaz. Vi fulgte en vei ned mot havet for å lete etter et sted. Der fant vi et koselig lite hotell, eid av en mexicaner. Han snakket en del engelsk og anbefalte oss en båt safari inn i mangroveskogen for å se på krokodiller og det som måtte dukke opp. Dette måtte vi få med oss. Hotell eieren var vennlig nok til å kjøre oss til et stedet båtene dro fra, samt ordne billetter til oss. Vi fikk se tre krokodiller, en liten, og to svære på 3-4m, en av de lå inne i mangrove krattet. Vi så også en del sjeldne fugler vi ikke kan navnet på. Etter å ha kjørt et stykke innover elven var det en restaurant man kunne få seg noen forfriskninger og et bad. De hadde stengt av et bade omeråde med hønsenetting, så man skulle slippe å få en krokodille nappende i rumpa. En artig opplevelse, men stedet bar nok noe preg av å være en turistfelle. Båtene gikk i skytteltrafikk med nye gjester. Siste del av dagen nøt vi med lokale banan-brødet, kjøpt på en av de lokale bodene ned mot stranden og en deilig reke middag nede ved havet. 

Frode slapper av i hengekøya

Frode koser seg i hengekøya i San Blaz.

Annette kjøper banan brød

Annette kjøper det lokale brødet. Et bananbrød, nam nam. 

I båten

På vei opp elvesafarien. 

Krokodille

En stor krokodille skjuler seg i mangrovene. 

Neste stopp hadde Frode sporet opp på nettet og var et must. Han hadde lest om en øy som hadde en skjult strand, der vi måtte svømme i land fra båten. Så GPS ble satt med Punta De Mita som mål. Veien vi kjørte dit er nok så langt noe av de beste mc veiene vi har kjørt på. Bra asfalt og mil etter mil med svingete veier gjennom en grønn jungel. Kystlinjen er kupert, så veien går opp og ned over små fjell. På toppen er det ofte utsikt hvor man ser milevis med strender som ligger uberørt. Vi ankom derfor litt sent på ettermiddagen til denne lille fiskelandsbyen. 

Vi kjørte ned til havneområdet og ble raskt kontaktet av en lokal gutt. Han snakket bra engelsk og lurte på hva vi så etter. Vi nevnte den skjulte øyen, og han fortalte oss at dersom vi ønsket å se denne måtte vi kjappe oss, da det var søndag. Øyen var kun tilgjengelig fra torsdag til søndag på grunn av reglementet som staten har satt siden dette er et fuglereservat. 

Øya stenger også kl 18:00 så tiden begynte å renne ut. Han hjalp oss med å finne hotell rett i nærheten, og etter å ha byttet en del dollar og kommet oss ut av mc klærne befant vi oss på båten og en guttunge som skulle svømme sammen med oss. Båtturen ut tok kun 15min. Da vi ankom denne perlen var det en annen bår der med andre turister. Vi fikk beskjed om å komme tilbake om en halv time. Vi kjørte derfor til naboøya, hvor vi snorklet og fikk se titalls forskjellige fiskearter langs revene. Bare dette var så langt verdt turen. På vei mot grotten fikk vi en rundtur av øya. Det var mektig imponerende. Så var turen kommet til å dra inn i grotten. 

Annette i grotten

Ikke mange gangene i livet man har muligheten til å komme inn på slike steder uten noen andre i nærheten.

Vi måtte først innom en politibåt for kontroll av å ha de rette tillatelsene, da det er et begrenset antall personer som får gjøre dette i løpet av uken. Vi ble utstyrt med hjelm og redningsvester for deretter hoppe ut i det asurblå vannet. Vi la på svøm mot grotte åpningen som skulle ta oss inn til stranden. Det var svært urolig sjø, så her måtte man ta i for å komme noen vei i tidevannet. Da vi nærmet oss åpningen ble vi litt urolige. Da vi så at bølgene slo helt opp under taket i grotte åpningen. På kommando fra guiden måtte vi svømme hurtig når han sa "GO-GO-GO" for å unngå å bli sittende fast under vann. Når vi kom inn under grottetaket og bølgene slo inn, merket man de kraftige strømningene i vannet. Vi svømte som besatte og kom oss innenfor grotteåpningen og de ti meterene med tak. Det som møtte oss kan nesten ikke beskrives, men må oppleves. Vannet hadde her dannet et rundt hull i grottetaket og en liten strandlinje innenfor. Vi var så heldige å få oppleve denne stranden helt for oss selv og med guide. Det ga oss en merkelig følelse å være der inne helt avskjermet fra resten av verden. Vi fikk være der en halv times tid før vi måtte svømme ut til den ventende båten. For en opplevelse vi hadde hatt denne dagen. 

Vi reiste utslitte med meget fornøyde hjem til hotellet og en god middag denne kvelden. 

ØY

En av øyene rett ved siden av. Legg merke til utformingen.

Annette, kapteinen og Frode

Annette, kapteinen og Frode etter en suveren dag.

Turen på de fortsatt perfekte svingete veiene tok oss til flere små fiskelandsbyer langs kysten. Ved et av stedene kalt Michoacan oppdaget vi små "hoder" i vannet som dukket opp og ned. Dette viste seg å være havskilpadder som var i parring sesongen, og kom opp på stranden på kvelden for å legge egg. Vi måtte selvfølgelig overvåke denne fantastiske begivenheten. Så vi satt rett ved siden av disse utrolige flotte dyrene, mens de omstendelig la sine egg og dekket over med sand. Følte oss beæret over å kunne bivåne dette. Så Frode ble her "far" for første gang. 

Annette og skilpadden

skilpadde

Politiet, Frode og Annette poserer

Vi ble stoppet av politiet, men de ville bare ha et bilde sammen med oss. Puh...

 Byen Acapulco var vårt neste mål. På vei inn mot denne byen ble vi stoppet av to politibiler langs veien. Vi tenkte at nå blir vi bøtelagt for et eller annet, da vi har hørt at dette er vanlig langs de mexicanske veiene og politiet ikke er hundre prosent til å stole på. Det ble derfor en overraskelse når de kun ville se på sykelene, høre litt om reisen og ta noen bilder sammen med oss. Fornøyde fortsatte vi vår reise videre mot byen. Dette var en storby vi hadde blitt anbefalt å besøke. Kan ikke helt si den sto til forventningene. Mye folk, tett trafikk og høy musikk på kvelden langs gate promonaden. Imidlertid spiste vi vel et av de bedre mexicanske måltidene på en uterestaurant her (eid av byens rikeste familie, ble vi fortalt). God mat var det, men det er nok ikke en by vi trenger å komme tilbake til selv om de hadde prinsesse- hestevogner. 

Byen

Prinsesse vogn

Sammenfatning av Mexico så langt: 

Dette er et land vi hadde litt høye skuldre til når vi først ankom, men som senere har vist seg å overraske stort med sine vennlige folk, god mat og varierende landskap. Kun en liten del av befolkningen snakker engelsk, så her bør man kunne noen gloser på spansk. Høy tilstedeværelse av militære og politi til tross, vi har ikke opplevd å være utrygge på noen som helst måte. Vi vil imidlertid huske alle de smilende menneskene, deres sjarmerende måte å leve på, og den høye mexicanske musikken som spilles over alt. Til forskjell fra oss i den vestlige verden, bærer de mer preg av å ta ting i et rolig tempo (manjana, manjana). Ikke minst, det enkle er ofte det beste. Her er det vel det enkle som gjelder i hovedsak Det har gitt oss noen tankevekkere på vår overdådige levestandard hjemme, som kanskje ikke alltid fører med seg lykke. 

Dere kan forøvrig også følge med på vår reise på Facebook; @bikersroad2adventures 

Les også:

Reisebrev 1

Reisebrev 2

Reisebrev 3