Moab

 

Vi avsluttet sist på vei mot Moab som ligger i staten Utah. Moab er vanskelig å beskrive, og må oppleves. 

På vei fra Moab

På vei fra Moab. Fortsatt vakre omgivelser.

Veien opp Jug Handle, Moab.

Veien opp Jug Handle, Moab

Anette ved veltet motorsykkel

Annette har kommet litt feil i svingen på vei opp et av passene vi har forsert.

Vi skulle i utgangspunktet kun overnatte en dag, men området var så flott at vi valgte å bli i tre dager. Dette for å få med "litt" av det som var av interesse. Her finnes det utallige steder å betrakte naturens store under, kan nevne Mesa Arches National Park, Canyonlands National Park, Spanish Valley og Dead Horse Point State Park. 

Annette på motorsykkel ser utover Jug Handle, Moab.

Annette ser ut over oppstigningen hun har hatt på Jug Handle, Moab. Muligens den tøffeste så langt. 

Hele området er som et postkort. Uansett hvilken vei eller område du kommer inn i er det formasjoner og farger som får deg til å ville stoppe. Hele stedet er som et stort maleri. Moab har også så langt bydd på den beste offroad kjøringen, med varierende underlag av sand og stein. Moab betegnes som et ørkenområde med tempraturer opp mot 50 grader. Vi hadde rundt 40 grader de dagene vi var der, som bød på utfordringer. En av de stedene vi har brukt mye tid på og som forøvrig kan ses i vår video på Facebook er Jug Handle. Vi møtte en kar i Moab når vi fylte bensin som så vi måtte kjøre opp fra Colorado River til dette platået, han ga oss like greit et kart og viste oss hvor vi måtte starte fra.

Bilder fra Frode og Annette reisebrev 3

Mexican hat, Jug Handle i Moab.

Etter en strevsom og lang tur opp må jeg innrømme at det som kom, var noe av det flotteste vi har opplevd og sett i denne verden. Vi ble sittende å beundre utsikten i flere timer. Havner nok på vår liste over topp 10.  

Colorado/TAT

Bilder fra Frode og Annette reisebrev 3

Et av passene på 3.500 MOH, vi passerte gjennom Colorado.

Som vi beskrev i forrige reisebrev, følger vi altså TAT (Trans American Trail) med litt avvik her og der. Så langt har denne tatt oss gjennom områder vi ellers ikke ville ha opplevd, og vi er meget glade for at noen har laget denne. 

Etter Moab satte vi kursen mot Colorado, som var den siste staten vi skulle følge TAT som for vår del stoppet utenfor Denver. På vår vei videre var vi over flere flotte pass på rundt 3500 MOH. Kjøringen er variert, men enkelte pass vil nok oppleves som meget tøffe.

Dette fikk vi prøve oss på i Colorado, hvor vi ved flere anledninger måtte tverrvende. Ruten er nok laget for litt lettere utstyr enn vi har valgt å benytte, og man bør nok ha gode offroad egenskaper for å forsere disse passene. 

Et av passene vi startet på heter Ophir Pass på 3500 MOH. Her var vi godt i gang med oppstigningen, men utfordringene med oppstigningen var underlaget av store steiner og til tider meget bratte kjøreforhold. 

Siden vi var i Colorado, som jeg forøvrig besøkte på en jorden rundt reise i 2007, måtte vi innom noen av de stedene jeg da besøkte. Mye hadde skjedd på 10år, og byen Telluride som vi stoppet i den gangen, hadde blitt en turistfelle. Vi benytter en del apper som hjelpemidler for å finne camping, og denne gangen førte denne oss opp i høyfjellet med en formidabel utsikt. Dagen derpå startet med en ny punktering, noe vi fikset med det nye punkteringssettet fra Touratech (Stop & Go). Det var andre gangen vi fikk prøve oss med dette settet. Meget enkelt å få til en profesjonell lapping av dekket. Etter å ha passert dette passet skulle vi prøve oss på et pass kalt Cork Screw. Som navnet  tilsier er dette et relativt heftig pass. Vi møtte mange 4-wd buggyer og ante at dette kunne bli litt hardt. Etter at Frode hadde kjørt et stykke oppover, avbrøt vi TAT for denne gang. 

Slutt på TAT og på vei mot Los Angeles

Vi befant oss nå i Colorado, og hadde på forhånd avtalt et møte med en kompis i Los Angeles. På vår reise prøver vi å unngå de store motorveiene, så på veien dit havnet vi i Durango. Her havnet vi like godt på en underholdende konsert på en irsk pub. 

Bob og Frode som skåler.

Besøk på Irsk Pub. Bob og Frode i lystig lag. 

Der kom vi i snakk med en av bandmedlemmene som het Bob. Bob var selv lidenskapelig mc entusiast og anbefalte en vei som ville ta oss gjennom Monument Valley. Vi hadde ikke hørt om denne tidligere. Dette var på nytt et ørkenlignende landskap med høyreiste fjell. Vi ventet kun på at Jon Wayne skulle komme ridende over slettene. Veldig spektakulært var også å runde en sving, og fargene på fjellene og landskapene endret brått farge til illrødt. En av disse ble kalt for "the Valley of God". For et vakkert område. Kanskje mesteren har gjort seg ekstra flid her. 

Bilder fra Frode og Annette reisebrev 3

Utsikten mot Monument Valley.

Ved et stopp vi hadde til lunch i indianerreservatet, satt vi å studerte kart. Fikk da også anbefalt å dra innom Lake Powell Nasjonalpark. Vi hadde ikke hørt om denne før, og ble meget overrasket over den vakre sjøen med de omkransende høyreiste fjellene midt i ørkenen. Her fikk vi en etterlengtet dag på stranden. 

Lake Powell

Lake Powell, en Nasjonalprak midt i ørkenen. Kunne ikke passet bedre.

Frode på stranden

Frode nyter sol og bad ved Lake Powell. 

Man kan jo ikke reise gjennom USA uten et stopp innom Las Vegas. Dette gale spill-mekka. Så etter nasjonalparken ble det et rask stopp innom Grand Canyon og så Las Vegas. Her hadde vi på forhånd booket et opphold på selveste MGM Hotel, som er et av de største hotellene i byen. Skapte litt oppmerksomhet da vi kom foran hovedinngangen med våre påpakkede sykler. Var litt morsomt når hotelltjenesten kom med tralle for å ta med alt pikkpakket opp på rommet. Siden vi var litt utmattet etter flere uker med høyt tempo, ble det lite besøk av severdigheter i denne byen. Dagene ble tilbrakt i en suite mens vi hvilte oss. 

Annette foran MGM Hotel

Vi skapte litt oppstyr når vi rullet inn foran MGM Grand. Legg merke til koffert tralla som vi fylte godt opp. 

Annette foran spillmaskinen i Las Vegas.

Annette ble betatt av alle spilleautomatene. Godt hun ikke ble for lenge her. 

Etter noen dager i Las Vegas la vi så i vei til Los Angeles for å møte en gammel bekjent som har bosatt seg her. Traff Arild ved forrige besøk i USA (jorden rundt tur i 2007), når vi ble stående i immigrasjonen uten at vi kom inn i USA, da vi ikke kjente noen, og han hjalp oss. 

Los Angeles er en stor by med mye mennesker og en trafikk uten like. Vi var derfor glad når Arild tilbydde seg å være guide og sjåfør for dagen. Vi fikk oss en rundtur for å se noen kjente steder som: Hollywood blw, Santa Barbara, Long Beach og flere flotte utkikkspunkter. Dagen ble avsluttet med en stor hamburger.

Bilder fra Frode og Annette reisebrev 3

Arild, vår kontakt i LA, med frue tok oss ut på sightseeing i byen. Her ved et utsiktspunkt.

Bilder fra Frode og Annette reisebrev 3

Kjent landemerke ved Santa Monica Beach.

Siden vi nå har tilbakelagt nær 10.000km, var det på tide med både dekkskift og service. Dette hadde vi på forhånd booket utenfor San Diego i en by som het Temecula. Først ble det skifte av dekk. Siden TKC 80 som vi har kjørt på så langt gir færre km, hadde vi fått tips om et Australsk merke som het Motoz Endurance. Så etter at sykla var skodd om, ble det service hos San Diego Motorsport, et BMW verksted i San Diego. Her fikk vi også en del tips om steder og veier vi måtte kjøre i Mexico, men det får bli i neste reisebrev. Da har vi kjørt i Baja Mexico. 

Frode poserer med nytt dekk.

Frode har fått tak på nye dekk. Vi hadde forhåndsbestilt disse utenfor San Diego. Dekkene er Motoz Endurance. Dekk vi har fått anbefalt fra andre vi møte på turen.

Oppsummering av Canada og USA

Etter å ha tilbrakt ca. to mnd. på veien, tar vi en liten oppsummering av Canada og USA. Dette er vestlige land som er enkle å reise i. Alle vi har møtt på vår ferd så langt har vært svært imøtekommende og hjelpsomme. Servicenivået ligger høyt over det vi er vant til fra Norge, innenfor alle næringer. Så har man ønsker om en reise i disse landene, er det bare å pakke å dra. Å starte med det mest siviliserte, var også noe av planen. Etter hvert som man kommer lengre ut i reisen venner man seg lettere til at ikke alt er på stell, slik som man er vant med hjemmefra. Da blir overgangen enklere. 

Dagene går fryktelig fort på denne type reise. På forhånd (før man reiser) har man en forestilling om alt man skal rekke i løpet av dagen. Sannheten er vel at man har mye å gjøre. Det skal lages frokost, telt og utstyr skal pakkes og deretter kjører man hele dagen i varme forhold (30-47 grader). Når man bestemmer seg for å slå leir, skal camp finnes og reises. Da er man ganske tom etter dagens prøvelser, og de mange inntrykkene som man har fått gjennom dagen. Når man starter tar det litt tid å "komme inn i" denne type reise på motorsykkel. Men etter hvert som tiden går, skjønner man mer og mer hvilken fantastisk reise man er på. Minnebanken fylles opp, og man kan leve lenge på minnene dette gir. 

Dere kan forøvrig også følge med på vår reise på Facebook: @bikersroad2adventures 

Les også:

Reisebrev 1

Reisebrev 2